Samboeravtaler
Ved samlivsbrudd må samboere som hovedregel ha inngått en 
samboeravtale dersom boet skal fordeles på en annen måte enn at hver 
beholder sine eiendeler og at sameiegjenstander fordeles etter fastsatt 
sameiebrøk. Samboeravtaler regnes for å være det instrument som samboere
 må bruke for å sikre seg rettigheter og plikter ved et samlivsbrudd. 
Det kan også uansett være lurt med en samboeravtale for å få fastslått 
hvem som eier hva og med hvilken andel, der hvor dette ikke er 
registrert/tinglyst. 
Ved samlivsbrudd vil man risikere å stå uten rettigheter til verdier 
skapt under samlivet dersom man ikke har sikret seg gjennom en 
samboeravtale, og som nevnt legger rettsordningen opp til at samboere 
som ønsker rettigheter til verdier under samlivet selv må avtale slike 
rettigheter og forpliktelser seg i mellom. 
Ved død må dødsdisposisjoner gjøres ved gjensidig testament etter 
arvelovens regler. Etter endringer av arveloven i 2009 vil samboer med 
felles barn være sikret minstearv som en ektefelle mv. 
Samboeravtaler kan etablere sameie, eller klargjøre at noe er eneeie. 
Samboeravtaler kan også si noe om delingen av verdier og fordelingen 
(hvem som skal overta ting) ved et samlivsbrudd. En samboeravtale bør 
alltid gjøres skriftlig. Det er formfrihet også ved samboeravtaler, og 
ikke formkrav slik som med ektepakter, men en muntlig samboeravtale vil 
bevismessig ofte være lite verdt, med mindre den kan dokumenteres, jf. 
LG 1996 s. 2095 (Gulating lagmannsrett);
”Flertallet finner etter dette at B ikke i tilstrekkelig grad har 
sannsynliggjort at det forelå en avtale om fordeling. Etter flertallets 
oppfatning må det kreves relativt klare holdepunkter før det kan legges 
til grunn at avtale med et slikt innhold er inngått, jfr. Strøm Bull: 
Ugift samliv (1990) s. 46 flg. og Lyng: "Avtaler mellom ugifte samboere"
 i Jussens Venner 1985 s. 303 (s. 307 flg)”.
Det vil ofte ha formodningen mot seg at sameie er etablert basert på 
avtale, uten at man kan dokumentere en slik avtale. Av den grunn bør 
samboeravtaler gjøres skriftlig. Oppstilling av løsøreeiendeler kan 
gjøres som vedlegg, som avtalen viser til. Vitner ved underskriving er 
ikke et krav, men vil være en ekstra sikkerhet for disposisjonens 
notoritet.  Det kan også være lurt å ha et eksemplar oppbevart et annet 
sted. 
En samboeravtale skal fortolkes som vanlige avtaler, og kan utfylles 
av sameielovens bestemmelser og generelle prinsipper utviklet for 
samboere i ulovfestet rett, jf. LB 2000 s. 3512 (Borgarting 
lagmannrett): 
”I den utstrekning avtalen er ufullstendig eller uklar - og den 
eventuelt ikke er utfylt ved senere muntlige avtaler mellom partene - må
 den slik lagmannsretten ser det tolkes i lys av og suppleres med 
sameielovens deklaratoriske regler, og med de alminnelige prinsipper for
 det økonomiske oppgjør mellom ugift samboende som er utviklet gjennom 
rettspraksis og litteratur”.
Avtaler mellom ugifte samboende er avtaler på formuerettens område og 
faller således inn
  under avtalelovens regler som gjelder på formuerettens område, jf. 
avtaleloven § 41 som slår fast at avtaleloven bare gjelder ”paa 
formuerettens omraade”. At avtaleloven får anvendelse på samboeravtaler 
om økonomiske disposisjoner, innebærer at samboeravtaler også kan 
sensureres og revideres etter eks. avtaleloven § 36 dersom de har et 
innhold som er klart urimelig til fordel for den ene part og avtalen 
ikke fremstår som balansert, jf. NOU 1979:32 s. 43: 
”Også ved et faktisk samliv (papirløst ekteskap) vil generalklausulen 
kunne få anvendelse på partenes avtaler. Her vil det ventelig i større 
grad enn ved avtale mellom ektefeller være naturlig å se avtalen direkte
 som en avtale på det formuerettslige området. Men også her vil det være
 unntak, f.eks. ved avtaler om annet enn formuesgoder, så som 
barnefordeling”. 
Avtaler om foreldrerett til felles barn, barnebidrag og lignende som 
ikke er rent formuerettslige disposisjoner, men familierettslige 
disposisjoner, ligger imidlertid utenfor formuerettens og dermed også 
avtalelovens virkeområde, og reguleres av barneloven og ulovfestet rett 
mv.
Som ellers i avtaleretten, er avtaleloven § 36 ment som en snever 
unntaksregel som bare sjeldent skal benyttes, idet et svært tungtveiende
 moment er at avtaler skal holdes. Imidlertid vil det være noe større 
mulighet til å justere avtaler på dette området, dersom den ene part har
 blitt utsatt for press av en sterkere part eller resultatmessig er 
kommet svært uheldig ut av avtalen i forhold til den økonomi og praksis 
som har vært mellom samboerne i det daglige. Ekteskapsloven § 65 har en 
lempingsregel for ektepakter, og rettspraksis fra den bestemmelsen kan 
være relevant også ved anvendelsen av avtaleloven § 36 på 
samboeravtaler. 
I forbindelse med ekteskapsloven § 65 ble det uttalt følgende i 
1987:30 side 97, som også vil ha relevans for vurderingen av om en 
samboeravtale er urimelig etter avtaleloven § 36: 
"En slik lempningsregel bør imidlertid brukes med forsiktighet. På 
dette området bør partene ha klarhet i sin økonomiske situasjon, og en 
lempningsregel bør ikke oppmuntre til unødige tvister. Regelen skal ikke
 oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan 
medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, 
må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir 
urimelig dårlig stillet økonomisk sett.
Ved denne rimelighetsvurdering 
vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må 
vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har 
bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En 
forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig 
forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen.
Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor 
boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det 
beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. 
til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor
 ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har 
vært basert på den annens inntekt og formue”.
Et eksempel på at en samboeravtale ble tilsidesatt etter avtaleloven § 36 er eksempelvis gitt i  RG 1998 s. 1014:
”Lagmannsretten har etter en totalvurdering kommet til at avtalen av 
1989 delvis må settes til side idet urimelighetskriteriet i avtaleloven §
 36 må ansees oppfylt. Det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende 
med fullt beløp. Det kronebeløp som etter lagmannsrettens skjønn bør 
tilfalle Poulsen i henhold til avtalen fastsettes til kr 250000. Der er 
ingen uenighet mellom partene for så vidt gjelder forfallstidspunkt 
eller satsen for renteberegningen, og retten tar her Poulsens påstand 
til følge”.
Man skal også vurdere om lemping gir det beste resultat, eller om 
avtalen kan blir rettferdig og balansert ved å tilkjenne vederlagskrav 
eller anse sameie for opparbeidet.