Samboeravtaler
Ved samlivsbrudd må samboere som hovedregel ha inngått en
samboeravtale dersom boet skal fordeles på en annen måte enn at hver
beholder sine eiendeler og at sameiegjenstander fordeles etter fastsatt
sameiebrøk. Samboeravtaler regnes for å være det instrument som samboere
må bruke for å sikre seg rettigheter og plikter ved et samlivsbrudd.
Det kan også uansett være lurt med en samboeravtale for å få fastslått
hvem som eier hva og med hvilken andel, der hvor dette ikke er
registrert/tinglyst.
Ved samlivsbrudd vil man risikere å stå uten rettigheter til verdier
skapt under samlivet dersom man ikke har sikret seg gjennom en
samboeravtale, og som nevnt legger rettsordningen opp til at samboere
som ønsker rettigheter til verdier under samlivet selv må avtale slike
rettigheter og forpliktelser seg i mellom.
Ved død må dødsdisposisjoner gjøres ved gjensidig testament etter
arvelovens regler. Etter endringer av arveloven i 2009 vil samboer med
felles barn være sikret minstearv som en ektefelle mv.
Samboeravtaler kan etablere sameie, eller klargjøre at noe er eneeie.
Samboeravtaler kan også si noe om delingen av verdier og fordelingen
(hvem som skal overta ting) ved et samlivsbrudd. En samboeravtale bør
alltid gjøres skriftlig. Det er formfrihet også ved samboeravtaler, og
ikke formkrav slik som med ektepakter, men en muntlig samboeravtale vil
bevismessig ofte være lite verdt, med mindre den kan dokumenteres, jf.
LG 1996 s. 2095 (Gulating lagmannsrett);
”Flertallet finner etter dette at B ikke i tilstrekkelig grad har
sannsynliggjort at det forelå en avtale om fordeling. Etter flertallets
oppfatning må det kreves relativt klare holdepunkter før det kan legges
til grunn at avtale med et slikt innhold er inngått, jfr. Strøm Bull:
Ugift samliv (1990) s. 46 flg. og Lyng: "Avtaler mellom ugifte samboere"
i Jussens Venner 1985 s. 303 (s. 307 flg)”.
Det vil ofte ha formodningen mot seg at sameie er etablert basert på
avtale, uten at man kan dokumentere en slik avtale. Av den grunn bør
samboeravtaler gjøres skriftlig. Oppstilling av løsøreeiendeler kan
gjøres som vedlegg, som avtalen viser til. Vitner ved underskriving er
ikke et krav, men vil være en ekstra sikkerhet for disposisjonens
notoritet. Det kan også være lurt å ha et eksemplar oppbevart et annet
sted.
En samboeravtale skal fortolkes som vanlige avtaler, og kan utfylles
av sameielovens bestemmelser og generelle prinsipper utviklet for
samboere i ulovfestet rett, jf. LB 2000 s. 3512 (Borgarting
lagmannrett):
”I den utstrekning avtalen er ufullstendig eller uklar - og den
eventuelt ikke er utfylt ved senere muntlige avtaler mellom partene - må
den slik lagmannsretten ser det tolkes i lys av og suppleres med
sameielovens deklaratoriske regler, og med de alminnelige prinsipper for
det økonomiske oppgjør mellom ugift samboende som er utviklet gjennom
rettspraksis og litteratur”.
Avtaler mellom ugifte samboende er avtaler på formuerettens område og
faller således inn
under avtalelovens regler som gjelder på formuerettens område, jf.
avtaleloven § 41 som slår fast at avtaleloven bare gjelder ”paa
formuerettens omraade”. At avtaleloven får anvendelse på samboeravtaler
om økonomiske disposisjoner, innebærer at samboeravtaler også kan
sensureres og revideres etter eks. avtaleloven § 36 dersom de har et
innhold som er klart urimelig til fordel for den ene part og avtalen
ikke fremstår som balansert, jf. NOU 1979:32 s. 43:
”Også ved et faktisk samliv (papirløst ekteskap) vil generalklausulen
kunne få anvendelse på partenes avtaler. Her vil det ventelig i større
grad enn ved avtale mellom ektefeller være naturlig å se avtalen direkte
som en avtale på det formuerettslige området. Men også her vil det være
unntak, f.eks. ved avtaler om annet enn formuesgoder, så som
barnefordeling”.
Avtaler om foreldrerett til felles barn, barnebidrag og lignende som
ikke er rent formuerettslige disposisjoner, men familierettslige
disposisjoner, ligger imidlertid utenfor formuerettens og dermed også
avtalelovens virkeområde, og reguleres av barneloven og ulovfestet rett
mv.
Som ellers i avtaleretten, er avtaleloven § 36 ment som en snever
unntaksregel som bare sjeldent skal benyttes, idet et svært tungtveiende
moment er at avtaler skal holdes. Imidlertid vil det være noe større
mulighet til å justere avtaler på dette området, dersom den ene part har
blitt utsatt for press av en sterkere part eller resultatmessig er
kommet svært uheldig ut av avtalen i forhold til den økonomi og praksis
som har vært mellom samboerne i det daglige. Ekteskapsloven § 65 har en
lempingsregel for ektepakter, og rettspraksis fra den bestemmelsen kan
være relevant også ved anvendelsen av avtaleloven § 36 på
samboeravtaler.
I forbindelse med ekteskapsloven § 65 ble det uttalt følgende i
1987:30 side 97, som også vil ha relevans for vurderingen av om en
samboeravtale er urimelig etter avtaleloven § 36:
"En slik lempningsregel bør imidlertid brukes med forsiktighet. På
dette området bør partene ha klarhet i sin økonomiske situasjon, og en
lempningsregel bør ikke oppmuntre til unødige tvister. Regelen skal ikke
oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan
medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes,
må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir
urimelig dårlig stillet økonomisk sett.
Ved denne rimelighetsvurdering
vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må
vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har
bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En
forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig
forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen.
Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor
boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det
beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs.
til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor
ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har
vært basert på den annens inntekt og formue”.
Et eksempel på at en samboeravtale ble tilsidesatt etter avtaleloven § 36 er eksempelvis gitt i RG 1998 s. 1014:
”Lagmannsretten har etter en totalvurdering kommet til at avtalen av
1989 delvis må settes til side idet urimelighetskriteriet i avtaleloven §
36 må ansees oppfylt. Det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende
med fullt beløp. Det kronebeløp som etter lagmannsrettens skjønn bør
tilfalle Poulsen i henhold til avtalen fastsettes til kr 250000. Der er
ingen uenighet mellom partene for så vidt gjelder forfallstidspunkt
eller satsen for renteberegningen, og retten tar her Poulsens påstand
til følge”.
Man skal også vurdere om lemping gir det beste resultat, eller om
avtalen kan blir rettferdig og balansert ved å tilkjenne vederlagskrav
eller anse sameie for opparbeidet.