Om arbeidsrett

Arbeidsretten er det regelverket som regulerer forholdene i arbeidslivet. Faget deles normalt inn i to deler. Den individuelle arbeidsretten behandler det rettslige forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den annen del kalles den kollektive arbeidsretten, og tar for seg regelverket knyttet til avtaler mellom arbeidsgiverne eller arbeidsgivernes organisasjoner og på den annen side arbeidstakernes fagforeninger (tariffavtaler).
Den sentrale lov som regulerer forholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgiver er lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern av 17. juni 2005 nr. 62 (arbeidsmiljøloven, forkortet aml.) Denne avløste en tidligere lov om arbeidervern og arbeidsmiljø fra 1977. Arbeidsmiljøloven er vedtatt etter sterk politisk strid om en rekke regler, eksempelvis adgangen til midlertidig ansettelse. Videre har loven en rekke regler som er blitt til etter påvirkning fra EU. Dette gjelder eksempelvis reglene om diskriminering og virkesomhetsoverdragelse.
Formålet med arbeidsmiljøloven følger av arbeidsmiljøloven § 1-1: ”
a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
b) å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,
c) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
d) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
e) å bidra til et inkluderende arbeidsliv”.
Arbeidsmiljøloven kan etter arbeidsmiljøloven § 1-9 ikke ved avtale fravikes til ugunst for arbeidstaker med mindre det er særskilt fastsatt. Dette gjaldt også etter den tidligere loven av 1977.
Arbeidsmiljøloven gjelder for alle arbeidstaker, både i offentlige og privat sektor. En arbeidstaker i lovens forstand er enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste, jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd. Oppdragstakere, selvstendig næringsdrivende, personer med tillitsverv mv. regnes ikke som arbeidstakere. For å vurdere om en person skal anses som arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven, må det foretas en helhetsvurdering av avtaleforholdet. Momenter som taler for at noen regnes som arbeidstaker er blant annet at vedkommende stiller sin arbeidskraft til disposisjon for arbeidsgiver, underlegger seg dennes ledelse, mottar lønn og arbeider som regel bare for denne. Videre har det betydning om arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet, stiller til rådighet arbeidsutstyr mv.
Dessuten er hovedregelen at alle virksomheter som sysselsetter arbeidstakere er omfattet av loven. Det kan reises spørsmål om hva som skal til for at en aktivitet regnes som en virksomhet i arbeidsmiljølovens forstand. Det kreves at virksomheten kan betegnes som en ordnet bedrift, jf. Ot. prp nr. 31 1935 s. 7 flg. Hvorvidt dette er tilfellet beror på virksomhetens varighet og betydning. Rene tilfeldige, løse og forbigående arbeidsforhold vil ikke kunne regnes som en virksomhet. Etter praksis har en huseier som engasjerer en snekker for å føre opp et tilbygg til sitt bolighus ikke blitt ansett for å drive en virksomhet, jf. ARD 1981 s. 49 og Rt. 1981 s. 899.
Arbeidsmiljøloven gjelder etter arbeidsmiljøloven § 1-2 for virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i loven. Unntatt fra loven er sjøfart, fangst og fiske, herunder bearbeiding av fangsten ombord i skip og militær luftfart som omfattes av luftfartsloven.
For statsansatte reguleres ansettelsesforholdet i tillegg av lov om statens tjenestemenn m.m. av 4. mars 1983 nr. 3 (tjenestemannsloven). På områder hvor tjenestemannsloven ikke har særlige regler, gjelder arbeidsmiljøloven.
Ansettelsesprosessen - Arbeidsavtalen - Midlertidig ansttelse