Barnefordeling

Om barnerett

Barnerett omfatter spørsmål om barns rettsstilling, og favner regler fra blant annet familieretten, personretten, strafferetten og ulike deler av den spesielle forvaltningsrett. På denne siden skal vi konsentrere oss om spørsmål knyttet til barnefordelingssaker etter samlivsbrudd.
Lov om barn og foreldre av 8.april 1981 nr. 7 regulerer forholdet mellom barn og foreldre, og rettigheter ved barnefordeling ved samlivsbrudd. I tillegg fastsetter barneloven underholdsplikt for barn på videregående skole frem til fylte 19 år, jf. barneloven § 68 annet ledd. Loven definerer ikke hvem som er å anse som ”barn” i lovens forstand . Begrepet ”barn” omfatter likevel alle fødte individer under 18 år. FNs barnekonvensjon artikkel 1 definerer barn som ”ethvert menneske under 18 år”, dersom ikke barnet er myndig tidligere etter den nasjonale lovgivningen. Dette samsvarer med norsk rett som etter vergemålslovens § 1, setter myndighetsalderen til 18 år .
I en barnefordelingssak vil samtlige avgjørelser om samværsrett, daglig omsorg, foreldreansvar mv. rette seg etter hva som er "til beste for barnet," jf. barneloven § 48. Det er således ikke av betydning hva som er til beste for mor eller far, men hvilken avgjørelse barnet eller barna vil være best tjent med.
Barns rettigheter er sikret gjennom flere internasjonale konvensjoner. Den viktigste konvensjonen som beskytter barn er, FNs konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989, heretter barnekonvensjonen. Det er særlig denne konvensjonen som er aktuell i vurderingen av spørsmålet om delt bosted. Konvensjonen ble ratifisert av Norge 8. januar 1991, og ble senere innkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2, og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf lovens § 3 .
Siden det alltid er barnas beste som er temaet for barnefordelingssaker som bringes inn for retten, er disse sakene såkalte indispositive saker, jf. tvisteloven § 11-4:
”I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken”.
At saken er indispositiv, innebærer at retten kan gå utenfor partenes anførsler, og kan nekte å etterkomme partenes ønske om prosesshandlinger, selv om begge partene etter hvert er blitt enige om felles handling. Ettersom retten i utgangspunktet kun skal ta hensyn til det resultat som er til ”barnets beste,” står retten fritt til å legge til grunn egne anførsler og vurderinger som er til barnets beste. Retten kan også nekte å godta rettsforlik eller felles krav om stansing av saken, dersom det er til barnets beste å få en realitetsavgjørelse.

 

Barnas beste-prinsippet

Barneloven bygger på det grunnprinsipp at hensynet til barnet beste er det sentrale vurderingstemaet for enhver avgjørelse i alle barnefordelingssaker.
Vurderingen er en åpen rettslig standard som er relativ ut fra hvordan saken ligger an. Etter barneloven § 48 skal alle
”avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet”.
I NOU 2008:9 er saksbehandlingen i barnefordelingssaker av hensyn til barnets beste oppsummert slik under pkt. 6.1:
”Etter gjeldende rett skal hensynet til barnets beste være det avgjørende kriterium både når foreldrene selv skal avgjøre spørsmål knyttet til barn etter samlivsbrudd, og når spørsmålet skal avgjøres av forvaltningen eller domstolene. Både internasjonale konvensjoner og norske lovregler inneholder bestemmelser om at hensynet til barnets beste skal gå foran konkurrerende interesser. På tilsvarende måte har EMD i sin praksis omkring foreldrenes rett til respekt for familielivet i EMK artikkel 8 i flere avgjørelser uttalt at barnets beste må være et sentralt hensyn. Barnets beste er imidlertid et mangfoldig begrep og har avstedkommet mye diskusjon knyttet til den nærmere fortolkningen. Det er et dynamisk begrep som andre hensyn – også hensynet til likestilling mellom foreldre – må prøves opp mot. Å søke etter omsorgsløsninger som er til barnets beste, er å søke etter det aktuelle barnets erfaringsverden, hva som kan bidra til oppfyllelse av dette barnets særlige behov og dets muligheter. Både i norsk og nordisk rett ser man en utvikling der fokus i lovgivningen har blitt flyttet fra foreldrene til barnet”.
En vurdering av hva som er ”best for barnet" er vanskelig og sammensatt. Vurderingen er en rettslig standard som i stor grad vil bygge på psykologfaglige og til dels sosiologiske vurderinger, og endrer seg med ny kunnskap. Et klart eksempel på at begrepet endrer seg, er at den tidligere morspresumsjonen i dag er forlatt. Tidligere var det forutsatt (med mindre det motsatte klart ble bevist) at barnet ville ha det best hos mor siden mor biologisk ofte generelt ble oppfattet å ha et tettere bånd til barnet, særlig i ung alder. I dag er det klart at man ikke kan forutsette at den ene eller andre forelder av biologiske grunner vil ha tettere bånd til barnet, og det må således alltid foretas en konkret helhetlig vurdering av flere momenter for å komme frem til hvilken avgjørelse som vil være best for barnet.
Momenter som spiller inn i vurderingen kan eksempelvis være: barnas forhold til foreldrene, barnas kontakt med søsken, barnas kontakt med annen familie, barnas tilknytning til nærmiljø og venner mv., konfliktnivå og samarbeid mellom foreldrene, barnas alder, foreldrenes kapasitet og omsorgsevne, far eller mors nye familie, geografisk avstand mellom foreldrene, hensynet til best samlet foreldrekontakt, om det er hensiktsmessig å endre på dagens situasjon (status quo-prinsipp) mv.
Ved små barn frem til skolealder legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med barnet og hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet, jf. Innst.O.nr.30 (1980-1981) s. 14.
Hensynet til samlet søskenkontakt tillegges naturlig nok også betydelig vekt. Dersom det er flere barn, og ett av de eldre barna har et klart ønske om å være hos den ene forelder, kan resultatet bli at alle barna blir boende hos den som det eldre barnet ønsket å være hos. Det er normalt at søsken holdes samlet i barnefordelingssaker. Dersom søsken skal splittes, skjer dette gjerne fordi ett eller flere av barna markant er knyttet mer til den annen forelder. Det vil likevel som oftest være til barnas beste at søsken til daglig bor samlet og har samværsrett samlet.
Nyere psykologfaglig tenkning går ofte i retning av at det legges større vekt på hva barnet selv mener, også under syv års alder, der man forsøker å finne ut av hvilken av foreldrene som barna har en sterkest emosjonell relasjon til og identitet med.
Noen ganger vil høyt konfliktnivå kunne gå utover den som ønsker mer samvær – selv om den som sitter med omsorgen i betydelig grad medvirker til konflikt. Den som ikke har omsorgen, kan betale en urettferdig pris på kort sikt ved at retten finner at mindre samvær vil være til barnets beste, hvis mindre kontakt reduserer barnas påvirkning av konflikten. Det beste for barnet er ikke alltid at barnet ser begge foreldrene omtrent like mye, dersom barna blir dratt inn i konflikten gjennom spørsmålsstilling, karakteristikker av den andre og følelsesutbrudd overfor barna.
Om høyt konfliktnivå er det sagt følgende veiledende i NOU 2008:9 under pkt. 6.2:
”Et barn kan fort oppleve utrygghet når foreldrene har en konflikt som er ute av kontroll og som de ikke klarer å løse selv. Barn ønsker fravær av konflikt mellom foreldrene og opplever gjerne dårlig samvittighet og lojalitetsvansker så lenge konflikten pågår. Konflikter om omsorgsorganisering og praktisering av omsorg rammer barnet direkte. Dersom en av foreldrene blander seg altfor mye inn i og kontrollerer den andres liv, eller en av foreldrene uberettiget avskjærer den andre fra kontakt, er det den samlede kvalitet på barnets oppvekstbetingelser som reduseres. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling, både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig”.
Høyesterett har likevel sagt at høyt konfliktnivå normalt ikke skal medføre at det ikke gis samvær overhodet. Ved høyt konfliktnivå kan det være en løsning å starte forsiktig og trappe opp samværet etter hvert, jf. Rt. 1996 s. 888.
”Etter min mening kan et dårlig samarbeidsforhold mellom foreldrene ikke uten videre gi grunnlag for å nekte samvær mellom far og datter. Det er åpenbart barneloven forutsetning at samværsrett ikke kan knyttes til en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene. En annen forståelse av loven ville lett kunne gjøre samværsreglene ineffektive i praksis, jf det jeg har gjengitt fra Rt-1976-1497”.
Det er uansett viktig å kunne være konstruktiv og forsonende i en barnefordelingsprosess (i hvert fall når barna er til stede), da et best mulig samarbeid mellom foreldrene alltid vil være "best for barnet". Er man ikke konstruktiv overfor den annen forelder etter bruddet, kan resultatet bli at mindre kontakt med den som får samværsrett vil være til barnas beste. En barnefordelingssak bør derfor ideelt sett ikke gå ut på å vise at den andre part er en dårlig forelder, men heller vise hvorfor barnet vil ha godt av å ha samvær eller bo fast hos deg. Det kan likevel være et poeng å vise hva du kan tilføre i forhold til omsorg eller samvær i forhold til den andre forelder, men du bør ha i mente at det kan slå negativt ut å bedrive ren sverting av den annen part. Fokuset i en barnefordelingssak vil nemlig alltid være barnets beste til enhver tid, og ikke hva den annen forelder har av svakheter.

Nærmere om status quo

Risikoen ved miljøskifte, status quo – prinsippet, er ofte et argument rettspraksis har vist til i sine premisser, og som står sterkt i norsk rett. Prinsippet går ut på at det ikke er til barnets beste å flytte eller endre miljø, og bygger på en formodning om at det er best for barnet å forbli mest mulig i den nåværende situasjon, status quo. Med miljøskifte menes både det ytre miljø, som skole, barnehage, venner, m.m, og det indre miljø, som skifte av omsorgsperson . Risikoen ved miljøskifte gjør seg særlig gjeldene for små barn, og det er da det indre miljø, den personlige tilknytningen til omsorgspersonen, som gjør seg gjeldende . Når det gjelder litt eldre barn, vil det ytre miljøet spille en større rolle, slikt som kamerater, skole m.m.
I Rt 1953 s 1374 ble det referert en uttalelse fra Karen Margrethe Simonsen ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling:
”miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn, ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbindig til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent, at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der det på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mer gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det er følelsesmessig bundet til”( side 1377).
Ovennevnte momenter vil videre kunne vektlegges forskjellig utfra barnets alder. Eksempelvis vil boavstanden mellom foreldrene sannsynligvis har ulik betydning for barn i forskjellige aldersgrupper. For de eldste barna er kanskje ikke en halvtimes reisevei et like stort hinder for å opprettholde god kontakt med venner som det er for yngre. Psykologfaglig vil ofte små barn ikke ha godt av forandringer fra den situasjon man er vant med, og for veldig små barn vil nok status quo-prinsippet tillegges stor betydning. Status quo-prinsippet vil således kunne tillegges mindre vekt jo større barnet er.
En sentral dom i forhold til status quo er Rt. 1993 side 998 (s. 1003), der det ble uttalt følgende:
”Etter erfaringene hittil, må jeg gå ut fra at det vil bli god kontakt med begge foreldre uansett hvem av dem som får den daglige omsorg. Et vesentlig moment er det at barna er født og oppvokst på Z og føler gården som sitt hjem, selv om de i perioder også har bodd sammen med moren i Ø. Siden lagmannsrettens dom har faren hatt den daglige omsorg og barna har bodd fast på Z, men hatt samvær med moren i samsvar med det som er fastsatt i dommen. For meg er det avgjørende at den ordning som er etablert, har fungert godt, og at en flytting, som påpekt av begge de sakkyndige, vil føre med seg en viss usikkerhet”.
Prinsippet om status quo får gjerne avgjørende betydning i de tilfeller foreldrene ellers stiller likt og begge foreldre kan tilby barnet like gode oppvekstvilkår. Rettspraksis viser at det i slike tilfeller skal særlige grunner til for å flytte barnet, jf. Rt 1985 s 467.

Hensynet til samlet foreldrekontakt

Både lovgivningen og rettspraksis har som utgangspunkt at det er til barnets beste at barnet har en jevn og god kontakt med begge foreldre, også etter et samlivsbrudd . Barneloven § 42 første ledd henviser til barnets rett til samvær med begge foreldrene etter samlivsbrudd. Bestemmelsen lyder slik:
”Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld”.
Regelen bygger på en formodning om at det normalt er til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene . Også barnekonvensjonens artikkel 9 nr 3 har dette som utgangspunkt. Bestemmelsen lyder slik:
”Partene skal respektere den rett et barn som er adskilt fra en eller begge foreldrene har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste”.
Rettspraksis har de senere årene stadig lagt større vekt på hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt, selv om det kan medføre at barnet opplever et dramatisk miljøskifte . Et eksempel på at dette hensynet ble avgjørende for retten er Rt 1982 s. 116. Avgjørelsen gjaldt spørsmålet om daglig omsorg for en liten jente på 5 år. Piken hadde bodd hos faren helt siden moren forlot hjemmet da piken var 2 år gammel. Like i nærheten hadde datteren både besteforeldre og søskenbarn, som hun var svært knyttet til. Begge foreldrene var meget vel skikket til å ha omsorgen for barnet. Forholdet var imidlertid at samværsretten ikke fungerte, og moren hadde hatt svært lite kontakt med datteren.
Høyesteretts flertall kom da til at piken burde være hos mor til tross for at hun hadde vært mest knyttet til sin far. Retten la avgjørende vekt på at barnet trolig ville få mest mulig kontakt med begge foreldrene, dersom moren fikk foreldreansvaret.
Dommen i Rt 2005 s. 682 er også et eksempel på at hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt er et viktig moment i vurderingen av barnets beste. Saken gjaldt samværsrett og daglig omsorg for en ti år gammel jente. Selv om datteren klart hadde gitt utrykk for at hun ville bo hos mor og til tross for at hun ikke hadde sett faren på tre år, fikk faren den daglige omsorgen for datteren. Høyesterett la blant annet vekt på at denne løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med begge foreldrene, jf. Rt. 2005 side 682 avsnitt 41:
”Jeg har vært i tvil, men ut fra opplysningene i saken og redegjørelsene fra den sakkyndige er jeg kommet til å ville følge hennes råd om å la far overta omsorgen for C. Jeg er således enig i at dette må antas å ville gi henne best stabilitet i tilværelsen. Vurderingen bygger blant annet på de opplysninger saken gir om mors og fars personlighet og deres karakteregenskaper, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Men i stabilitetsvurderingen ligger også at daglig omsorg hos far utvilsomt vil gi C best kontakt med begge foreldre og med søsteren, uten de problemer som en kan forutse vil følge dersom C blir boende hos mor. C har behov for begge sine foreldre. Med sine ulike karakteregenskaper vil de også kunne utfylle hverandre og dermed bidra positivt til hennes utvikling”.
I tillegg vektlegges hensynet til søskenkontakt dersom barnet har søsken eller halvsøsken, som det vil være til barnets beste å ha mest mulig kontakt med. Man vil da med mindre andre hensyn vektlegges i større grad, velge en omsorgsløsning som gir best og mest mulig kontakt med søsken og halvsøsken. Søskenkontakt ble særlig fremhevet som avgjørende i Rt. 1990 side 198 (s. 203):
”Begge parter har gode boligforhold, og det ytre miljø er godt begge steder. C vil kunne få barnehageplass også i Florø. Både faren og moren har familie, henholdsvis i Bremanger og Florø, og det vil være gode kontaktmuligheter begge steder, kanskje særlig i Florø hvor avstandene er mindre. De sakkyndige har lagt betydelig vekt på at C bør få opprettholde en best mulig kontakt med sin halvbror D. De har fremhevet at de to føler seg som brødre og at søskentilknytningen dem imellom er "tett og nær". Jeg er enig i at dette er vesentlig. Det er uten videre klart at brødrene vil få bedre muligheter til å opprettholde og videreutvikle søskenforholdet hvis C bor hos moren. Selv med en omfattende samværsordning vil mulighetene for samvær mellom brødrene bli vesentlig mindre hvis C skal bo hos faren”.

Barnets selvbestemmelsesrett

Hva barna selv mener om samvær og hvor barnet skal bo, tillegges større og større vekt jo eldre barna blir. Når barnet er fylt 7 år, har det rett til å si sin mening om avgjørelser av stor betydning for barnet. Når barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Retten og sakkyndig vil likevel ofte søke å la være å involvere barna i voksenkonflikten, og i praksis vil man være tilbakeholdne med å trekke inn barn under 12 år i for stor grad. Det vil normalt være opp til sakkyndig å finne ut av hva barnet/barna selv mener i saken.
Både barneloven § 31 og Barnekonvensjonen artikkel 12 regulerer barns rett til å bli hørt. Når foreldrene eller domstolene skal ta stilling til hvor barnet skal bo etter en skilsmisse, skal det i økende grad tas hensyn til barnets eget ønske i takt med barnets alder og modenhet, jf barnelovens § 31,annet ledd. Barnet har selvsagt ingen plikt til å uttale seg, men har en rett til å komme med sine synspunkter før avgjørelse fattes. Bestemmelsen lyder slik:
”Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vært teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner”.
Rettspraksis viser at barneloven tolkes slik at barnets mening inngår i ”barnets beste” - vurderingen . Et eksempel på at barnets mening fikk avgjørende vekt er Rt. 1990 s. 669. Saken gjaldt en pike på snart 12 år. Hun hadde bodd hos sin far i de siste tre årene etter samlivsbruddet, men hadde klart gitt utrykk overfor retten at hun ville bo hos mor. Faren hadde fast arbeid, trygg økonomi og bodde i foreldrenes tidligere felles bolig. Morens situasjon var imidlertid mer usikker. Mor mottok attføringspenger, var uten utdannelse og bodde i en leid leilighet med tidsbegrenset leiekontrakt. Retten kom imidlertid til at piken burde bo hos mor, og la avgjørende vekt på at datteren hadde ”et fast og alvorlig ønske om å få bo sammen med moren” (min uth). Retten uttalte videre:
”Hvis det treffes en avgjørelse i strid med barnets klart uttrykte ønske, vil dette kunne skape en konfliktsituasjon som er uheldig ikke minst for barnet”( s 674).
Imidlertid vil ofte barn føle en forpliktelse mot den ene forelder, oftest den part som er blitt forlatt. På grunn av konflikten kan et barn noen ganger gi uttrykk for samværsvegring, så lenge konflikten pågår. Etter hvert som barnet blir eldre og situasjonen får roet seg ned, vil barnet etter hvert kunne gi slipp på sin samværsvegring. Således kan det noen ganger være grunn til å ikke vektlegge barnets mening, dersom det er grunn til å tro at barnet vegrer seg mot samvær av hensyn til den forelder barnet bor sammen med. I Rt. 1997 s. 797 la Høyesterett vekt på den muligheten:
“Det er grunn til å tro at hennes tilsynelatende uvilje mot besøk hos faren kan bli mindre når tvisten mellom foreldrene om omsorgen blir avsluttet”.
Rt. 1994 s. 1394 uttalte følgende i forhold til barns samværsvegring: ”For så vidt barna selv har uttalt seg negativt til samvær, må det antas at dette, iallfall delvis, skyldes lojalitet overfor moren”. Imidlertid drøfter ikke avgjørelsen i Rt. 1994 s. 1394 noe ytterligere utover denne setning vekten av barnas mening i forhold til om samvær bør finne sted.
I Rt. 2004 s. 81 kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at lagmannsrettens avgjørelse om å ikke la barna uttale seg i saken ikke var beheftet med saksbehandlingsfeil. Høyesterett uttalte da:
“Det er ingen tvil om at utgangspunktet etter så vel barnelova § 31 som barnekonvensjonen artikkel 12 er at C skulle høyrast. Etter mitt syn står likevel ikkje dette synspunktet så sterkt der det er tale om endring av samværsordninga i ein ny dom, som det ville ha stått ved den opphavlege prøvinga. Saka må også i alle tilfelle vurderast i lys av det grunnleggjande prinsippet om barnets beste, slik det er slått fast både i barnelova og i barnekonvensjonen. Dette gjeld som nemnt også for saksbehandlinga”.
Det følger også av barneloven § 33 at barnet skal få bestemme mer og mer frem til barnet blir myndig. Således vil det utover regelen i barneloven § 31 annet ledd også tas høyde for at barnet i større grad bør få være med på å avgjøre beslutninger som vedkommer barnet selv, jo eldre barnet blir. Dersom barnet er godt opp i tenårene, kan det være gode grunner for å vektlegge barnets egen mening også i en barnefordelingssak.
En sentral nyere dom i forhold til spørsmålet om vektleggingen av barnets egen mening er Rt. 2007 side 376, der Høyesterett i avsnitt 28 uttaler følgende om den relative vekten av barnas mening i forhold til daglig omsorg og samvær:
”Ut fra dette er det for meg klart at barnas ønsker, slik de her har fremkommet, må tillegges en betydelig vekt. Skal man gå mot deres ønsker, må det i tilfelle være fordi miljøskiftet ved flytting vil være skadelig, eller i det minste risikabelt, for dem. Jeg er kommet til at dette ikke vil være tilfelle. C og D er friske og velfungerende barn. De er sosiale og har lett for å få venner. De er allerede godt kjent i morens omgivelser, de bor hos henne 40 prosent av tiden og har etablert et nettverk også der. De vil fortsatt kunne opprettholde kontakten med miljøet rundt farens hjem, der de nå skal bo 40 prosent av tiden”.

Eventuelt andre hensyn

I utgangspunktet er det kun hensynet til barnets beste som skal legges til grunn for en avgjørelse om daglig omsorg, samvær, foreldreansvar mv. Således er andre hensyn som hva foreldrene er best tjent med ikke et vurderingstema.
Etter barnelovens § 48, første ledd er det ”først og fremst” hensynet til barnets beste som avgjørelsen skal rette seg mot. Ordlyden i denne bestemmelsen trekker i retning av at man kan legge en viss vekt på andre hensyn. I den engelske originalteksten til FNs barnekonvensjons artikkel 3 nr 1 heter det imidlertid at barnets beste skal være ”a primary consideration” ikke ”the primary consideration”. Barnekonvensjonen legger altså opp til at det kan tas andre hensyn, og at det må skje en avveining av de ulike hensyn .
Hva som nærmere ligger i begrepet ”først og fremst” eller hvilke hensyn som i tilfellet er relevant sier forarbeidene til barneloven lite om. Det er imidlertid uttalt at det i de tilfeller der ”retten er overbevist om at barnet vil ha det like godt hos begge foreldrene, kan den ta hensyn til hvem det betyr mest for å få foreldreansvaret” . Videre uttalte Justiskomiteen i sin innstilling at ”dersom ingen av løsningene peker seg ut som den beste for barnet, bør retten eller fylkesmannen kunne legge vekt på hvem av foreldrene som har mest behov for å ha barnet hos seg og hvem som vil lide det største tap ved ikke å få det” (min uth) . Rt 1984 s. 728 gjaldt en tvist mellom foreldrene om hvor barnet skulle bo fast. Førstvoterende uttalte da at han forsto begrepet ”først og fremst” slik at ”bare når ingen av løsningene utpeker seg som den beste for barnet, kan andre hensyn komme inn ved avgjørelsen”, og viste til justiskomiteens innstilling (side 732).
I de rene unntakstilfeller kan det legges vekt på andre hensyn som foreldrene, under forutsetning av at retten er ”overbevist” om at barnet vil ha det like godt hos begge foreldrene.