Forskjellen på foreldreansvar og daglig omsorg
I barnefordelingssaker blandes ofte begrepene foreldreansvar og daglig
omsorg. Foreldreansvar er å ha ansvar for oppdragelsen (rett og plikt),
hvilket også gir rett til å være med og bestemme om personlige
beslutninger for barnet, samt ha rett til informasjon om barnet.
Daglig omsorg har den som barnet/barna bor fast hos, slik at den andre forelder da normalt vil ha samværsrett. Normalt vil både den som har daglig omsorg og den som har samværsrett, ha foreldreansvar i fellesskap. I praksis skal det svært mye til at den ene forelder får fradømt foreldreansvaret, dvs. slik at vedkommende ikke får være med på personlige beslutninger om eget barn. De aller fleste foreldre vil således ha felles foreldreansvar.
Det er likevel slik at den med daglig omsorg kan avgjøre større avgjørelser om dagliglivet som flytting, skolegang osv., jf. barneloven § 37:
”Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet”.
Ikke minst er det sentralt at den med daglig omsorg vil ha det endelige ordet ved uenighet om personlige beslutninger.
Ved konflikt kan retten bare bestemme hvem som skal ha foreldreansvar og hvem som skal ha daglig omsorg. Retten kan ikke fastsette dom om at barnet skal hete et bestemt navn eller gå på en bestemt skole, jf. i Rt 1997 s. 1853:
”Rettens kompetanse er i disse tilfelle begrenset til å treffe avgjørelse om foreldreansvar eller daglig omsorg generelt, og ikke om de enkelte spørsmål som foreldreansvaret eller omsorgsretten gir kompetanse til å bestemme i”.
Nedenfor følger en skjematisk fremstilling av de rettigheter som følger av å ha foreldreansvar, daglig omsorg (den som barnet bor fast hos) og den rett man uansett har når man er sammen med barnet (uavhengig av om det er samværsrett eller daglig omsorg).
FORELDREANSVAR BARNETS FASTE BOSTED DEN SOM ER SAMMEN MED BARNET
Daglig omsorg har den som barnet/barna bor fast hos, slik at den andre forelder da normalt vil ha samværsrett. Normalt vil både den som har daglig omsorg og den som har samværsrett, ha foreldreansvar i fellesskap. I praksis skal det svært mye til at den ene forelder får fradømt foreldreansvaret, dvs. slik at vedkommende ikke får være med på personlige beslutninger om eget barn. De aller fleste foreldre vil således ha felles foreldreansvar.
Det er likevel slik at den med daglig omsorg kan avgjøre større avgjørelser om dagliglivet som flytting, skolegang osv., jf. barneloven § 37:
”Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet”.
Ikke minst er det sentralt at den med daglig omsorg vil ha det endelige ordet ved uenighet om personlige beslutninger.
Ved konflikt kan retten bare bestemme hvem som skal ha foreldreansvar og hvem som skal ha daglig omsorg. Retten kan ikke fastsette dom om at barnet skal hete et bestemt navn eller gå på en bestemt skole, jf. i Rt 1997 s. 1853:
”Rettens kompetanse er i disse tilfelle begrenset til å treffe avgjørelse om foreldreansvar eller daglig omsorg generelt, og ikke om de enkelte spørsmål som foreldreansvaret eller omsorgsretten gir kompetanse til å bestemme i”.
Nedenfor følger en skjematisk fremstilling av de rettigheter som følger av å ha foreldreansvar, daglig omsorg (den som barnet bor fast hos) og den rett man uansett har når man er sammen med barnet (uavhengig av om det er samværsrett eller daglig omsorg).
FORELDREANSVAR BARNETS FASTE BOSTED DEN SOM ER SAMMEN MED BARNET
- personlige forhold - barnehage Avgjørelser som følger av å være sammen med barnet, eks:
- vergemål - flytting innenlands - mat og påkledning
- medisinsk behandling - større avgjørelser om dagliglivet - leggetider
- utstedelse av pass - venner
- valg av type skole - følge opp skole
- samtykke til adopsjon - tilsyn og stell
- navnevalg
- samtykke til ekteskapsinngåelse
- innmelding i trossamfunn
- samtykke til medisinske inngrep
- flytting utenlands
Foreldreansvaret
Reglene om foreldreansvar følger av barneloven § 30, som lyder:
Ӥ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad. Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3”.
Foreldreansvar er en plikt til å ta del i oppdragelsen, og dermed ha rett til å ta del i viktige personlige beslutninger omkring hvor barnet skal gå på skole, aktiviteter, navnevalg mv I tillegg har den forelder som til enhver tid er sammen med barnet rett til å foreta avgjørelser om mat og påkledning, leggetider, vask og stell osv. Bestemmelsesretten gjelder personlige forhold, og det følger av barneloven § 30 fjerde ledd at rett til å bestemme over økonomiske forhold følger av vergemålsloven av 22. april 1927 nr. 3.
Barnet skal få bestemme mer og mer frem til barnet blir myndig etter barneloven § 31 og § 33, og etter barneloven § 32 avgjør barn som er fylt 15 år selv spørsmål om valg av utdanning, og om å melde seg inn i eller ut av foreninger. Det følger av § 30 første ledd at foreldreansvaret og retten til å bestemme må fortolkes i samsvar med barnets selvbestemmelsesrett etter barneloven §§ 31-33.
Med foreldreansvar har du derfor rett til å få vite hvordan det går med barnet på skolen, barnehagen, idrettsklubben mv. Det er likevel den som har omsorgen som har siste ord i forhold til spørsmål om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelse om dagliglivet.
Foreldreansvar gir rett til å ta barnet på kortere utenlandsturer, dersom det ikke er nedlagt forbud, jf. barneloven § 41 første ledd. Imidlertid er det en forutsetning at utenlandstur foretas under samvær.
Har du ikke foreldreansvaret, har du likevel rett til å få vite viktige ting om barnet fra den andre forelder. Den forelder som ikke har foreldreansvaret har også rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, dersom det ikke er ilagt taushetsplikt overfor forelderen og opplysningene vil være til skade for barnet. Regelen følger av barneloven § 47:
“Rett til opplysningar om barnet. Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet. Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova 1 kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private”.
Begge får automatisk foreldreansvaret, når foreldrene er/har vært gift, jf. barneloven § 34. Foreldreansvaret mistes ikke, selv om man skiller seg. For å miste foreldreansvaret, må det idømmes av retten. Som tidligere nevnt, vil fradømmelse av foreldreansvaret bare være aktuelt i unntakstilfeller, hvor den ene forelder ikke bør ha noe som helst med barnet å gjøre på grunn av f.eks. konfliktnivå, kidnappingsfare, mental sykdom mv.
Ӥ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad. Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3”.
Foreldreansvar er en plikt til å ta del i oppdragelsen, og dermed ha rett til å ta del i viktige personlige beslutninger omkring hvor barnet skal gå på skole, aktiviteter, navnevalg mv I tillegg har den forelder som til enhver tid er sammen med barnet rett til å foreta avgjørelser om mat og påkledning, leggetider, vask og stell osv. Bestemmelsesretten gjelder personlige forhold, og det følger av barneloven § 30 fjerde ledd at rett til å bestemme over økonomiske forhold følger av vergemålsloven av 22. april 1927 nr. 3.
Barnet skal få bestemme mer og mer frem til barnet blir myndig etter barneloven § 31 og § 33, og etter barneloven § 32 avgjør barn som er fylt 15 år selv spørsmål om valg av utdanning, og om å melde seg inn i eller ut av foreninger. Det følger av § 30 første ledd at foreldreansvaret og retten til å bestemme må fortolkes i samsvar med barnets selvbestemmelsesrett etter barneloven §§ 31-33.
Med foreldreansvar har du derfor rett til å få vite hvordan det går med barnet på skolen, barnehagen, idrettsklubben mv. Det er likevel den som har omsorgen som har siste ord i forhold til spørsmål om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelse om dagliglivet.
Foreldreansvar gir rett til å ta barnet på kortere utenlandsturer, dersom det ikke er nedlagt forbud, jf. barneloven § 41 første ledd. Imidlertid er det en forutsetning at utenlandstur foretas under samvær.
Har du ikke foreldreansvaret, har du likevel rett til å få vite viktige ting om barnet fra den andre forelder. Den forelder som ikke har foreldreansvaret har også rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, dersom det ikke er ilagt taushetsplikt overfor forelderen og opplysningene vil være til skade for barnet. Regelen følger av barneloven § 47:
“Rett til opplysningar om barnet. Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet. Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova 1 kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private”.
Begge får automatisk foreldreansvaret, når foreldrene er/har vært gift, jf. barneloven § 34. Foreldreansvaret mistes ikke, selv om man skiller seg. For å miste foreldreansvaret, må det idømmes av retten. Som tidligere nevnt, vil fradømmelse av foreldreansvaret bare være aktuelt i unntakstilfeller, hvor den ene forelder ikke bør ha noe som helst med barnet å gjøre på grunn av f.eks. konfliktnivå, kidnappingsfare, mental sykdom mv.
Daglig omsorg (der barnet bor fast)
Med begrepet ”barnets faste bosted”, menes det sted der barnet bor
fast hos en av foreldrene. Det følger ulike rettsvirkninger med hvor
barnet bor fast, blant annet bestemmelsesretten, den såkalte
bostedsmyndigheten. Den av foreldrene som barnet bor fast hos har
beslutningsmyndigheten selv om foreldrene har felles foreldreansvar, og
kan ta avgjørelser som gjelder ”vesentlege sider av omsuta for barnet”,
jf barneloven § 37. Barneloven § 37 lyder slik:
”Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet”.
Denne bestemmelsesretten omfatter blant annet spørsmålet om flytting innenlands og hvor barnet skal gå i barnehage eller skole. I juridisk teori og dagligtale er imidlertid barnets faste bosted ofte omtalt som ”daglig omsorg”, noe som er forsøkt endret i Ot.prp. (1996-97) nr 56. Man ønsket å gå vekk fra dette begrepet blant annet å understreke at også samværsforeldre har omsorg for barnet, og fordi dette samsvarte best med lovens ordlyd.
Dersom foreldrene ikke kommer til enighet om hvor barnet skal bo fast, kan hver av partene reise sak for retten, jf barneloven § 56 første ledd. Retten må da fastsette barnets bosted, men domstolenes kompetanse er da begrenset til å avgjøre om barnet skal bo fast hos mor eller far, og kan ikke idømme delt bosted, jf ”hos ein av dei” i § 36, annet ledd. Avgjørelsen må da rette seg mot hva som er til barnets beste, jf barnelovens § 48, første ledd.
Det er viktig å huske på at den som barnet fast hos vil få krav på barnetrygd (eventuell dobbel barnetrygd som enslig forsørger), ha rett til barnebidrag fra den andre forelder og vil ha siste ord i spørsmål om foreldreansvaret, dersom det er uenighet mellom foreldrene.
”Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet”.
Denne bestemmelsesretten omfatter blant annet spørsmålet om flytting innenlands og hvor barnet skal gå i barnehage eller skole. I juridisk teori og dagligtale er imidlertid barnets faste bosted ofte omtalt som ”daglig omsorg”, noe som er forsøkt endret i Ot.prp. (1996-97) nr 56. Man ønsket å gå vekk fra dette begrepet blant annet å understreke at også samværsforeldre har omsorg for barnet, og fordi dette samsvarte best med lovens ordlyd.
Dersom foreldrene ikke kommer til enighet om hvor barnet skal bo fast, kan hver av partene reise sak for retten, jf barneloven § 56 første ledd. Retten må da fastsette barnets bosted, men domstolenes kompetanse er da begrenset til å avgjøre om barnet skal bo fast hos mor eller far, og kan ikke idømme delt bosted, jf ”hos ein av dei” i § 36, annet ledd. Avgjørelsen må da rette seg mot hva som er til barnets beste, jf barnelovens § 48, første ledd.
Det er viktig å huske på at den som barnet fast hos vil få krav på barnetrygd (eventuell dobbel barnetrygd som enslig forsørger), ha rett til barnebidrag fra den andre forelder og vil ha siste ord i spørsmål om foreldreansvaret, dersom det er uenighet mellom foreldrene.
Avtale om delt omsorg
Barneloven § 36 retter seg mot hvor barnet skal bo fast. Bestemmelsen
ble endret ved lov av 20.juni 2003. nr 40, og trådte i kraft 1. april
2004. Bestemmelsen tilsvarer den tidligere barnelovens § 35a, annet
ledd, med noen mindre språklige endringer. Etter denne bestemmelsen er
utgangspunktet at foreldrene har full avtalefrihet med hensyn til hvor
barnet skal bo fast, og at de kan avtale at barnet bor fast hos begge –
delt bosted. Det er sikker rett at denne avtalefriheten er positiv og
det er ingen offentlig kontroll med slike avtaler, slik det er i flere
andre nordiske land . Barnelovens § 36 lyder i dag slik:
”Foreldra kan gjere avtale om kven av dei barnet skal bu hos fast. Dersom dei er samde om det, kan dei avtale at barnet skal bu fast hos begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei”.
”Foreldra kan gjere avtale om kven av dei barnet skal bu hos fast. Dersom dei er samde om det, kan dei avtale at barnet skal bu fast hos begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei”.
Bestemmelsesretten ved daglig omsorg
Barneloven § 37 retter seg mot avgjørelser som kan treffes av den som barnet bor fast med, og har en slik ordlyd:
”Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlige sider av omsuta for barnet, m.a spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet”.
Bestemmelsen gjelder for alle foreldre med felles barn og er uavhengig av deres sivilstatus og om foreldrene har felles foreldreansvar. Etter lovteksten kan bostedsforelderen ta avgjørelser om barnehage og flytting innenfor landets grenser og andre større avgjørelser om dagliglivet (min uth). Bostedsforelderen kan for eksempel flytte til andre steder av landet uten samtykke fra den andre forelderen selv om foreldrene har felles foreldreansvar, men kan ikke uten begges samtykke flytte til utlandet, jf barnelovens § 40,første ledd, annet punktum.
I Ot. prp nr 56 (1996-97) s 54 er grensene mellom den bestemmelsesretten som ligger i foreldreansvaret, bostedsmyndigheten og samvær med barnet drøftet . Eksempler på andre større avgjørelser om dagliglivet som her er nevnt er; valg av type fritidssysler, skolefritidsordning og valg av type aktiviteter i idrettslag. Videre forutsettes at eventuelle konflikter som ikke faller inn under foreldreansvaret eller den direkte omsorgen, skal løses ved at bostedsforelderen har det avgjørende ordet.
”Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlige sider av omsuta for barnet, m.a spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet”.
Bestemmelsen gjelder for alle foreldre med felles barn og er uavhengig av deres sivilstatus og om foreldrene har felles foreldreansvar. Etter lovteksten kan bostedsforelderen ta avgjørelser om barnehage og flytting innenfor landets grenser og andre større avgjørelser om dagliglivet (min uth). Bostedsforelderen kan for eksempel flytte til andre steder av landet uten samtykke fra den andre forelderen selv om foreldrene har felles foreldreansvar, men kan ikke uten begges samtykke flytte til utlandet, jf barnelovens § 40,første ledd, annet punktum.
I Ot. prp nr 56 (1996-97) s 54 er grensene mellom den bestemmelsesretten som ligger i foreldreansvaret, bostedsmyndigheten og samvær med barnet drøftet . Eksempler på andre større avgjørelser om dagliglivet som her er nevnt er; valg av type fritidssysler, skolefritidsordning og valg av type aktiviteter i idrettslag. Videre forutsettes at eventuelle konflikter som ikke faller inn under foreldreansvaret eller den direkte omsorgen, skal løses ved at bostedsforelderen har det avgjørende ordet.
Delt bosted
Med delt bosted menes en ordning der barnet bor fast både hos mor og
far etter samlivsbrudd mellom foreldrene. Etter barneloven § 36 er
utgangspunktet at foreldrene har full avtalefrihet med hensyn til hvor
barnet skal bo fast, og at de kan avtale at barnet bor fast hos begge –
delt bosted. Det er sikker rett at denne avtalefriheten er positiv og
det er ingen offentlig kontroll med slike avtaler, slik det er i flere
andre nordiske land.
Ӥ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge”.
Ved sak for retten etter barneloven § 56 første ledd, er domstolenes kompetanse begrenset til å avgjøre om barnet skal bo fast hos mor eller far. Delt bosted kan således pr. i dag ikke idømmes, jf ”hos ein av dei” i § 36, annet ledd. Retten kan eventuelt fastsette samvær i sjeldne tilfeller helt opp mot 50%, men barnet vil likevel anses for å bo fast hos den som ikke har samvær med de rettsvirkninger det medfører. Årsaken til at delt bosted ofte ikke vil være til beste til barnet (med mindre partene er enige om det), er at delt bosted krever et omfattende samarbeid mellom partene, som ved dårlig samarbeidsforhold kan eksponere barnet for uheldig konflikt. I Rt. 1986 s. 313 uttalte Høyesteretts kjærmålsutvalg om delt bosted:
”en ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan medføre påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjærmålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i lovens ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke sies å foreligge”(side 314).
Det har i de siste årene likevel vært mye debatt om delt bosted skal kunne idømmes, og ikke bare avtales slik som i dag. Etter en lovendring i 2010 kan retten idømme delt bosted, dersom ”særlige grunner” foreligger, men normalt vil denne ordningen sjelden benyttes dersom foreldrene ikke er enige om delt bosted, ettersom delt bosted i tillegg til geografisk nærhet krever at foreldrene til en viss grad klarer å samarbeide.
Ӥ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge”.
Ved sak for retten etter barneloven § 56 første ledd, er domstolenes kompetanse begrenset til å avgjøre om barnet skal bo fast hos mor eller far. Delt bosted kan således pr. i dag ikke idømmes, jf ”hos ein av dei” i § 36, annet ledd. Retten kan eventuelt fastsette samvær i sjeldne tilfeller helt opp mot 50%, men barnet vil likevel anses for å bo fast hos den som ikke har samvær med de rettsvirkninger det medfører. Årsaken til at delt bosted ofte ikke vil være til beste til barnet (med mindre partene er enige om det), er at delt bosted krever et omfattende samarbeid mellom partene, som ved dårlig samarbeidsforhold kan eksponere barnet for uheldig konflikt. I Rt. 1986 s. 313 uttalte Høyesteretts kjærmålsutvalg om delt bosted:
”en ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan medføre påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjærmålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i lovens ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke sies å foreligge”(side 314).
Det har i de siste årene likevel vært mye debatt om delt bosted skal kunne idømmes, og ikke bare avtales slik som i dag. Etter en lovendring i 2010 kan retten idømme delt bosted, dersom ”særlige grunner” foreligger, men normalt vil denne ordningen sjelden benyttes dersom foreldrene ikke er enige om delt bosted, ettersom delt bosted i tillegg til geografisk nærhet krever at foreldrene til en viss grad klarer å samarbeide.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar