Om uførepensjon
Etter folketrygdloven § 12-1 er formålet med uførepensjon å sikre
inntekt for personer som har nedsatt inntektsevne eller arbeidsevne på
grunn av sykdom, skade eller lyte. Begrepet inntektsevne er for å
beskrive evnen til å skaffe seg inntektsgivende arbeid og begreper
arbeidsevne er for tilfeller hvor det dreier seg om redusert evne til å
utføre arbeid i hjemmet, jf. forarbeidene Ot. prp. nr. 29 (1995-1996) s.
121.
Alder, forutgående og fortsatt medlemskap
Forutgående medlemsskap
Et vilkår for å få rett til uførepensjon er minst tre års medlemsskap i folketrygden umiddelbart før uføretidspunktet. Det ses ved denne vurderingen bort fra perioder med tjeneste i internasjonale organisasjoner eller organer som Norge er medlem av, yter økonomisk støtte til eller har noe ansvar for. Dette går fram av folketrygdloven § 12-2 første ledd. I følge lovforarbeidene Ot. prp. nr. 8 (2008-2009) punkt 3.3.2 dreier det seg om FN, EFTA/ESA, Europarådet, NATO og andre organisasjoner med et overnasjonalt preg.
Det er flere unntak fra dette vilkåret om tre års forutgående medlemsskap. Et unntak er for flyktninger som er medlem i folketrygden, jf. folketrygdloven § 12-2 annet ledd. Et annet unntak er for en person som har vært medlem i folketrygden i minst ett år før vedkommende satte fram krav om uførepensjon dersom vedkommende var under 26 år og medlem i folketrygden på uføretidspunktet eller vedkommende etter fylte 16 år har vært medlem i folketrygden med unntak av maks fem år. Dette følger av folketrygdloven § 12-2 tredje ledd.
Dersom ingen unntaksbestemmelse kommer til anvendelse og tre års medlemsskap i folketrygden umiddelbart før uføretidspunktet ikke er oppfylt, kan ikke uførepensjon gis. Dette gjelder for hele livet, selv om vedkommende for fremtiden vil være medlem i folketrygden. Fastsettelsen av uføretidspunktet kan derfor være av avgjørende betydning. I dom av Frostating Lagmannsrett LF-2005-70936 ble det vist til at ”det ifølge Trygderettens praksis bør utvises tilbakeholdenhet med å avslå uførepensjon etter folketrygdloven §12-2, med mindre vedtaksgrunnlaget er utvilsomt. Dette på grunn av konsekvensene av en slik avgjørelse, som innebærer utelukkelse fra uførepensjon i Norge for all fremtid... ". I dommen ble imidlertid ikke grunnvilkåret om tre års medlemsskap i trygden før uføretidspunktet ansett oppfylt.
Fortsatt medlemsskap
Hovedregelen er at medlemmet fortsatt må være medlem i folketrygden for å få rett til uførepensjon, jf. folketrygdloven § 12-3 første ledd. Uførepensjon ytes likevel til en som ikke er medlem i folketrygden dersom vedkommende har minst 20 års samlet botid. Botid er i hovedsak tiden en har vært medlem i folketrygden etter fylte 16 år til og med det året en fylte 66 år, jf. ftl. § 3-5 annet ledd jf. åttende ledd.
Den som har mindre enn 20 års samlet botid får likevel en eventuell tilleggspensjon og i så fall grunnpensjon svarende til det tilleggspensjonen er beregnet etter. Dette følger av folketrygdloven § 12-3 annet ledd.
Etter EØS-avtalen og trygdeavtaler kan uførepensjonen med begrensninger eksporteres til andre land.
Alder
Det følger av folketrygdloven § 12-4 første ledd at for å ha rett til uførepensjon må medlemmet være mellom 18 og 67 år. I lovens forarbeider Innst. O. nr. 46 (1996-1997) punkt 10.1.1 sies det at det er naturlig at retten til uførepensjon oppstår fra det tidspunkt foreldrenes forsørgelsesplikt opphører.
Et vilkår for å få rett til uførepensjon er minst tre års medlemsskap i folketrygden umiddelbart før uføretidspunktet. Det ses ved denne vurderingen bort fra perioder med tjeneste i internasjonale organisasjoner eller organer som Norge er medlem av, yter økonomisk støtte til eller har noe ansvar for. Dette går fram av folketrygdloven § 12-2 første ledd. I følge lovforarbeidene Ot. prp. nr. 8 (2008-2009) punkt 3.3.2 dreier det seg om FN, EFTA/ESA, Europarådet, NATO og andre organisasjoner med et overnasjonalt preg.
Det er flere unntak fra dette vilkåret om tre års forutgående medlemsskap. Et unntak er for flyktninger som er medlem i folketrygden, jf. folketrygdloven § 12-2 annet ledd. Et annet unntak er for en person som har vært medlem i folketrygden i minst ett år før vedkommende satte fram krav om uførepensjon dersom vedkommende var under 26 år og medlem i folketrygden på uføretidspunktet eller vedkommende etter fylte 16 år har vært medlem i folketrygden med unntak av maks fem år. Dette følger av folketrygdloven § 12-2 tredje ledd.
Dersom ingen unntaksbestemmelse kommer til anvendelse og tre års medlemsskap i folketrygden umiddelbart før uføretidspunktet ikke er oppfylt, kan ikke uførepensjon gis. Dette gjelder for hele livet, selv om vedkommende for fremtiden vil være medlem i folketrygden. Fastsettelsen av uføretidspunktet kan derfor være av avgjørende betydning. I dom av Frostating Lagmannsrett LF-2005-70936 ble det vist til at ”det ifølge Trygderettens praksis bør utvises tilbakeholdenhet med å avslå uførepensjon etter folketrygdloven §12-2, med mindre vedtaksgrunnlaget er utvilsomt. Dette på grunn av konsekvensene av en slik avgjørelse, som innebærer utelukkelse fra uførepensjon i Norge for all fremtid... ". I dommen ble imidlertid ikke grunnvilkåret om tre års medlemsskap i trygden før uføretidspunktet ansett oppfylt.
Fortsatt medlemsskap
Hovedregelen er at medlemmet fortsatt må være medlem i folketrygden for å få rett til uførepensjon, jf. folketrygdloven § 12-3 første ledd. Uførepensjon ytes likevel til en som ikke er medlem i folketrygden dersom vedkommende har minst 20 års samlet botid. Botid er i hovedsak tiden en har vært medlem i folketrygden etter fylte 16 år til og med det året en fylte 66 år, jf. ftl. § 3-5 annet ledd jf. åttende ledd.
Den som har mindre enn 20 års samlet botid får likevel en eventuell tilleggspensjon og i så fall grunnpensjon svarende til det tilleggspensjonen er beregnet etter. Dette følger av folketrygdloven § 12-3 annet ledd.
Etter EØS-avtalen og trygdeavtaler kan uførepensjonen med begrensninger eksporteres til andre land.
Alder
Det følger av folketrygdloven § 12-4 første ledd at for å ha rett til uførepensjon må medlemmet være mellom 18 og 67 år. I lovens forarbeider Innst. O. nr. 46 (1996-1997) punkt 10.1.1 sies det at det er naturlig at retten til uførepensjon oppstår fra det tidspunkt foreldrenes forsørgelsesplikt opphører.
Behandling og arbeidsavklaring
Vedkommende må ha gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre
arbeidsevnen for å kunne ha rett på uførepensjon, jf. folketrygdloven §
12-5 første ledd. I dom av Borgarting Lagmannsrett LB-2004-31058 ble det
lagt til grunn at behandling i visse tilfeller kunne unnlates totalt,
men bare der dette var åpenbart hensiktsløst.
Videre følger det av folketrygdloven § 12-5 første ledd at uførepensjon bare kan gis dersom vedkommende har gjennomført eller forsøkt å gjennomføre hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret. Det gjelder med mindre åpenbare grunner tilsier at det ikke er hensiktsmessig med arbeidsrettede tiltak. I dom av Gulating Lagmannsrett LG2001 01866 kommer det fram at det skal mye til før arbeidsrettede tiltak (den gang attføringstiltak) anses uttømt eller urealistiske. Det gjelder spesielt i forhold til unge personer med muskel- og skjelettlidelser. Manglende motivasjon er ikke en grunn til at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessig.
I dom av Borgarting lagmannsrett LB- 2002-00625, ble kravet til gjennomført hensiktsmessig arbeidsrettet tiltak (den gang attføring) ikke ansett oppfylt. Søkeren hadde prøvd arbeidstrening, men var borte i 65 av tiltaksperiodens 75 dager, hvorav 51 dagers fravær var helt ulegitimerte. Myndighetene mente han ikke hadde deltatt etter evne.
Etter folketrygdloven § 12-5 annet ledd legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter når det skal avgjøres om en behandling eller et arbeidsrettet tiltak er hensiktsmessig. Det skal også legges vekt på om vedkommende kan få arbeid dersom han eller hun pendler eller flytter. Det må vurderes konkret om det er rimelig å forvente flytting og etter lovforarbeidene Ot. prp. nr. 29 (1995-1996) s. 123 skal en ikke kreve at personer over 60 år skal flytte.
I følge folketrygdloven § 12-5 tredje ledd må funksjonsevnen være vurdert av lege eller annet fagpersonell når det settes fram krav om uførepensjon.
Videre følger det av folketrygdloven § 12-5 første ledd at uførepensjon bare kan gis dersom vedkommende har gjennomført eller forsøkt å gjennomføre hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret. Det gjelder med mindre åpenbare grunner tilsier at det ikke er hensiktsmessig med arbeidsrettede tiltak. I dom av Gulating Lagmannsrett LG2001 01866 kommer det fram at det skal mye til før arbeidsrettede tiltak (den gang attføringstiltak) anses uttømt eller urealistiske. Det gjelder spesielt i forhold til unge personer med muskel- og skjelettlidelser. Manglende motivasjon er ikke en grunn til at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessig.
I dom av Borgarting lagmannsrett LB- 2002-00625, ble kravet til gjennomført hensiktsmessig arbeidsrettet tiltak (den gang attføring) ikke ansett oppfylt. Søkeren hadde prøvd arbeidstrening, men var borte i 65 av tiltaksperiodens 75 dager, hvorav 51 dagers fravær var helt ulegitimerte. Myndighetene mente han ikke hadde deltatt etter evne.
Etter folketrygdloven § 12-5 annet ledd legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter når det skal avgjøres om en behandling eller et arbeidsrettet tiltak er hensiktsmessig. Det skal også legges vekt på om vedkommende kan få arbeid dersom han eller hun pendler eller flytter. Det må vurderes konkret om det er rimelig å forvente flytting og etter lovforarbeidene Ot. prp. nr. 29 (1995-1996) s. 123 skal en ikke kreve at personer over 60 år skal flytte.
I følge folketrygdloven § 12-5 tredje ledd må funksjonsevnen være vurdert av lege eller annet fagpersonell når det settes fram krav om uførepensjon.
Varig sykdom, skade eller lyte
Vedkommende må ha en varig sykdom, skade eller lyte for å ha rett på uførepensjon, jf. folketrygdloven § 12-6 første ledd.
Lovens forarbeider Ot. prp. nr. 29 (1995-96) s. 123 utdyper hva som menes med varig: ”Med varig menes ikke at lidelsen må være livsvarig. Lidelsen må imidlertid forutsettes å vare betydelig lengre enn to til tre år, [...] Hvis det er grunn til å tro at lidelsen kan bedre seg betydelig i løpet av noen år, kan det ikke gis uførepensjon.”
I følge folketrygdloven § 12-6 annet ledd menes med sykdom en vitenskapelig basert sykdom og sykdom som er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale eller økonomiske problemer er ikke sykdom og gir ikke rett på uførepensjon.
I Borgarting Lagmannsrett dom LB-2002-3880 ble ryggsmerter ansett som sykdom i folketrygdlovens forstand, selv om årsaksforholdene rundt rygglidelsen ikke var klarlagt. Det uttales at det må legges vesentlig vekt på symptomenes art og grad.
Det varige sykdommen, skaden eller lyten må utgjøre hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen eller arbeidsevnen, jf. folketrygdloven § 12-6 tredje ledd. Hva som menes med dette kravet utdypes nærmere i lovforarbeidene Ot. prp. nr. 42 (1994 1995) s. 7 om hovedårsakslæren:
”Denne læren karakteriseres ved at man skiller mellom de mer og mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver å finne ut hva som er den mest dominerende årsaken. Hvis man kommer til at sykdom/skade kan karakteriseres som hovedårsak til ervervsuførheten, er kravet om årsakssammenheng oppfylt. Dersom de ikke-medisinske årsaksfaktorene dominerer bildet, må man etter denne årsakslæren konstatere at kravet om at den ervervsmessige uførheten skal ha en medisinsk årsak, ikke er oppfylt. Hovedårsakslæren stiller egentlig krav om at den medisinske uførheten må være av en viss størrelse. Hvis den er liten kan den vanligvis ikke anses som hovedårsak til en ervervsmessig uførhet på minst 50 prosent.”
Lovens forarbeider Ot. prp. nr. 29 (1995-96) s. 123 utdyper hva som menes med varig: ”Med varig menes ikke at lidelsen må være livsvarig. Lidelsen må imidlertid forutsettes å vare betydelig lengre enn to til tre år, [...] Hvis det er grunn til å tro at lidelsen kan bedre seg betydelig i løpet av noen år, kan det ikke gis uførepensjon.”
I følge folketrygdloven § 12-6 annet ledd menes med sykdom en vitenskapelig basert sykdom og sykdom som er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale eller økonomiske problemer er ikke sykdom og gir ikke rett på uførepensjon.
I Borgarting Lagmannsrett dom LB-2002-3880 ble ryggsmerter ansett som sykdom i folketrygdlovens forstand, selv om årsaksforholdene rundt rygglidelsen ikke var klarlagt. Det uttales at det må legges vesentlig vekt på symptomenes art og grad.
Det varige sykdommen, skaden eller lyten må utgjøre hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen eller arbeidsevnen, jf. folketrygdloven § 12-6 tredje ledd. Hva som menes med dette kravet utdypes nærmere i lovforarbeidene Ot. prp. nr. 42 (1994 1995) s. 7 om hovedårsakslæren:
”Denne læren karakteriseres ved at man skiller mellom de mer og mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver å finne ut hva som er den mest dominerende årsaken. Hvis man kommer til at sykdom/skade kan karakteriseres som hovedårsak til ervervsuførheten, er kravet om årsakssammenheng oppfylt. Dersom de ikke-medisinske årsaksfaktorene dominerer bildet, må man etter denne årsakslæren konstatere at kravet om at den ervervsmessige uførheten skal ha en medisinsk årsak, ikke er oppfylt. Hovedårsakslæren stiller egentlig krav om at den medisinske uførheten må være av en viss størrelse. Hvis den er liten kan den vanligvis ikke anses som hovedårsak til en ervervsmessig uførhet på minst 50 prosent.”
Nedsatt inntektsevne
Det fremgår av folketrygdloven § 12-7 første ledd at evnen til å
utføre inntektsgivende arbeid må være varig nedsatt med minst halvparten
for å få rett til uførepensjon. Hvordan denne vurderingen gjøres går
fram av folketrygdloven § 12-7 annet ledd. Inntektsmulighetene i et
hvert arbeid som vedkommende nå kan utføre skal sammenlignes med de
inntektsmulighetene som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller
lytet oppstod. Ved vurderingen legges det vekt på alder, evner,
utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter.
Når inntekten vurderes tas det hensyn til all pensjonsgivende inntekt, jf. folketrygdloven § 12 7 annet ledd. Dette tar sikte på selvstendig næringsdrivende. Høyesterett har i dom Rt. 2005 s. 548 slått fast at bestemmelsen om å ta hensyn til all pensjonsgivende inntekt ikke kommer inn ved vurderingen av en arbeidstakers inntekt.
Vurderingen av de tidligere inntektsmulighetene til selvstendig næringsdrivende gjøres noe annerledes. Da legges den gjennomsnittlige pensjonsgivende inntekten for de siste tre kalenderårene før uføretidspunktet til grunn. Dette går fram av folketrygdloven § 12-7 tredje ledd. Dersom inntektsevnen har blitt redusert gradvis over flere år på grunn av sykdommen, skaden eller lytet, kan det alternativt i vurderingen tas utgangspunkt i gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt for de tre siste kalenderår før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. Inntektsnivået kan, som et siste alternativ dersom dette ikke er representativt, fastsettes ut fra det gjennomsnittlige inntektsnivået for tilsvarende virksomhet.
Forskrift om fastsetting av uføregrad regulerer nærmere hvordan uføregraden fastsettes, herunder fastsetting av inntektsnivå før og etter uførhet. I følge § 1 i forskrift om fastsetting av uføregrad skal inntektsnivået før uførhet sammenlignes med inntektsnivået etter uførhet for å fastsette uførheten. De to inntektsnivåene skal fastsettes på grunnlag av medlemmets inntektsmuligheter før og etter sykdommen, skaden eller lytet oppsto og det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt med noen få unntak. Dersom inntektsnivåene ikke refererer seg til samme tidsperiode, skal inntektsnivået før uførheten oppjusteres. Stillingsandel kan vektlegges ved fastsetting av uføregrad dersom dette fremstår som mest rimelig, jf. forskrift om fastsetting av uføregrad § 2.
Det er en egen regel, folketrygdloven § 12-8, som regulerer uførepensjon til hjemmearbeidene ektefelle. Evnen til å utføre arbeid i hjemmet må være varig nedsatt med minst halvparten for at en hjemmearbeidene ektefelle skal kunne få uførepensjon. Evnen til å utføre arbeid i hjemmet som vedkommende nå har skal sammenlignes med den tilsvarende evnen som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod, ved vurderingen av hvor mye arbeidsevnen er nedsatt. Dersom det er sannsynlig at den hjemmeværende ektefellen hadde begynt i inntektsgivende arbeid dersom uførheten ikke hadde inntruffet, gjelder reglene i folketrygdloven § 12-7. Dette blir også vurderingen dersom ektefellen til den hjemmeværende har en inntekt som er under to ganger grunnbeløpet. Det vil si at inntektsmulighetene i et hvert arbeid som vedkommende nå kan utføre skal sammenlignes med de inntektsmulighetene som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.
Når inntekten vurderes tas det hensyn til all pensjonsgivende inntekt, jf. folketrygdloven § 12 7 annet ledd. Dette tar sikte på selvstendig næringsdrivende. Høyesterett har i dom Rt. 2005 s. 548 slått fast at bestemmelsen om å ta hensyn til all pensjonsgivende inntekt ikke kommer inn ved vurderingen av en arbeidstakers inntekt.
Vurderingen av de tidligere inntektsmulighetene til selvstendig næringsdrivende gjøres noe annerledes. Da legges den gjennomsnittlige pensjonsgivende inntekten for de siste tre kalenderårene før uføretidspunktet til grunn. Dette går fram av folketrygdloven § 12-7 tredje ledd. Dersom inntektsevnen har blitt redusert gradvis over flere år på grunn av sykdommen, skaden eller lytet, kan det alternativt i vurderingen tas utgangspunkt i gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt for de tre siste kalenderår før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. Inntektsnivået kan, som et siste alternativ dersom dette ikke er representativt, fastsettes ut fra det gjennomsnittlige inntektsnivået for tilsvarende virksomhet.
Forskrift om fastsetting av uføregrad regulerer nærmere hvordan uføregraden fastsettes, herunder fastsetting av inntektsnivå før og etter uførhet. I følge § 1 i forskrift om fastsetting av uføregrad skal inntektsnivået før uførhet sammenlignes med inntektsnivået etter uførhet for å fastsette uførheten. De to inntektsnivåene skal fastsettes på grunnlag av medlemmets inntektsmuligheter før og etter sykdommen, skaden eller lytet oppsto og det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt med noen få unntak. Dersom inntektsnivåene ikke refererer seg til samme tidsperiode, skal inntektsnivået før uførheten oppjusteres. Stillingsandel kan vektlegges ved fastsetting av uføregrad dersom dette fremstår som mest rimelig, jf. forskrift om fastsetting av uføregrad § 2.
Det er en egen regel, folketrygdloven § 12-8, som regulerer uførepensjon til hjemmearbeidene ektefelle. Evnen til å utføre arbeid i hjemmet må være varig nedsatt med minst halvparten for at en hjemmearbeidene ektefelle skal kunne få uførepensjon. Evnen til å utføre arbeid i hjemmet som vedkommende nå har skal sammenlignes med den tilsvarende evnen som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod, ved vurderingen av hvor mye arbeidsevnen er nedsatt. Dersom det er sannsynlig at den hjemmeværende ektefellen hadde begynt i inntektsgivende arbeid dersom uførheten ikke hadde inntruffet, gjelder reglene i folketrygdloven § 12-7. Dette blir også vurderingen dersom ektefellen til den hjemmeværende har en inntekt som er under to ganger grunnbeløpet. Det vil si at inntektsmulighetene i et hvert arbeid som vedkommende nå kan utføre skal sammenlignes med de inntektsmulighetene som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.
Uføretidspunkt
Tidspunktet da et medlem fikk sin inntektsevne/arbeidsevne varig
nedsatt med minst halvparten er etter folketrygdloven § 12-10
uføretidspunktet. Det skal fastsettes nytt uføretidspunkt hvis det er
til fordel for pensjonisten, dersom uføregraden blir endret fordi
inntektsevnen/arbeidsevnen er blitt ytterligere nedsatt.
Det kan være problematisk å fastsette uføretidspunktet i tilfeller hvor sykdommen gradvis har utviklet seg og dette har hatt ulik innflytelse på inntektsevnen/arbeidsevnen. I dom av Agder Lagmannsrett LA-2005-111995 krevde en mann som fikk uførepensjon i 2001, at uføretidspunktet skulle vært fastsatt allerede i 1992 da han måtte si opp sin jobb på grunn av psykiske lidelser. Lagmannsretten kom til at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at mannen helt siden 1992 hadde lidd av varig sykdom som reduserte inntektsevnen med minst halvparten.
Høyesterett har i dom Rt. 2005 s. 548 uttalt at det er evnen til å arbeide eller til å skaffe seg inntekt som er det avgjørende og ikke den faktiske inntekt. Uføretidspunktet inntrer således når inntektsevnen er nedsatt med minst halvparten uavhengig av den faktiske inntekt. For eksempel kan inntektsevnen være nedsatt selv om den uføre gjennom velvilje fra arbeidsgiveren ikke får redusert inntekt. Uføretidspunktet for en arbeidstaker kan dermed fastsettes til et tidligere tidspunkt enn da inntekten faktisk ble redusert med minst halvparten.
Det kan være problematisk å fastsette uføretidspunktet i tilfeller hvor sykdommen gradvis har utviklet seg og dette har hatt ulik innflytelse på inntektsevnen/arbeidsevnen. I dom av Agder Lagmannsrett LA-2005-111995 krevde en mann som fikk uførepensjon i 2001, at uføretidspunktet skulle vært fastsatt allerede i 1992 da han måtte si opp sin jobb på grunn av psykiske lidelser. Lagmannsretten kom til at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at mannen helt siden 1992 hadde lidd av varig sykdom som reduserte inntektsevnen med minst halvparten.
Høyesterett har i dom Rt. 2005 s. 548 uttalt at det er evnen til å arbeide eller til å skaffe seg inntekt som er det avgjørende og ikke den faktiske inntekt. Uføretidspunktet inntrer således når inntektsevnen er nedsatt med minst halvparten uavhengig av den faktiske inntekt. For eksempel kan inntektsevnen være nedsatt selv om den uføre gjennom velvilje fra arbeidsgiveren ikke får redusert inntekt. Uføretidspunktet for en arbeidstaker kan dermed fastsettes til et tidligere tidspunkt enn da inntekten faktisk ble redusert med minst halvparten.
Gradert uførepensjon
Dersom hele inntektsevnen/arbeidsevnen er tapt kan vedkommende få hel
uførepensjon, jf. folketrygloven § 12-11 første ledd. I følge
folketrygdloven § 12-11 annet ledd gis det gradert yteelse tilsvarende
den inntektsevnen/arbeidsevnen som er tapt dersom vedkommende har tapt
en del av sin inntektsevne/arbeidsevne. Uførepensjonen graderes med
intervaller på 5 %. I følge lovforarbeidene Ot. prp. nr. 102 (2001-2002)
punkt 7.2.2 er dette for å unngå uheldige terskelvirkninger.
Ved økt arbeidsinnsats kan det ytes uførepensjon med en uføregrad ned til 20 %. Det forutsetter at vilkåret om 50 % nedsettelse av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid var oppfylt i første omgang, slik at det er kun ved å utvide arbeidsinnsatsen at det kan gis uførepensjon med en uføregrad ned til 20 %. Dette kommer fram av folketrygdloven § 12-11 tredje ledd.
Ved økt arbeidsinnsats kan det ytes uførepensjon med en uføregrad ned til 20 %. Det forutsetter at vilkåret om 50 % nedsettelse av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid var oppfylt i første omgang, slik at det er kun ved å utvide arbeidsinnsatsen at det kan gis uførepensjon med en uføregrad ned til 20 %. Dette kommer fram av folketrygdloven § 12-11 tredje ledd.
Revurdering av uføregraden
I følge folketrygdloven § 12-12 første ledd skal uføregraden
revurderes dersom det skjer en vesentlig endring i forhold som har
betydning for inntektsevnen/arbeidsevnen.
En uførepensjonist kan ha en inntekt opptil en inntektsgrense ved siden av uførepensjonen uten at det anses å foreligge en vesentlig endring. Dette gjelder når det har gått ett år siden uførepensjon ble innvilget eller uføregraden forhøyet. Det er da anledning til å ha en årlig pensjongivende inntekt opp til grunnbeløpet, en såkalt friinntekt. Ved gradert ytelse kommer denne friinntekten i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen. Dette går fram av folketrygdloven § 12-12 annet ledd.
I følge § 1 i forskrift om inntekt for uførepensjonister gjelder inntektsgrensen i forhold til kalenderåret.
En uførepensjonist kan ha en inntekt opptil en inntektsgrense ved siden av uførepensjonen uten at det anses å foreligge en vesentlig endring. Dette gjelder når det har gått ett år siden uførepensjon ble innvilget eller uføregraden forhøyet. Det er da anledning til å ha en årlig pensjongivende inntekt opp til grunnbeløpet, en såkalt friinntekt. Ved gradert ytelse kommer denne friinntekten i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen. Dette går fram av folketrygdloven § 12-12 annet ledd.
I følge § 1 i forskrift om inntekt for uførepensjonister gjelder inntektsgrensen i forhold til kalenderåret.
Beregning av uførepensjon
Uførepensjon består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg, jf. folketrygdloven § 12-13 første ledd.
Bestemmelsene i folketrygdloven § 3-2 fastsetter grunnpensjonen. Grunnpensjon fastsettes på grunnlag av trygdetid. Tidligere inntekt er ikke av betydning for grunnpensjonen. Trygdetid er i hovedsak tiden en har vært medlem i folketrygden etter fylte 16 år til og med det året en fylte 66 år, jf. folketrygdloven § 3-5 annet ledd.
For person med rett til uførepensjon regnes også framtidig trygdetid som trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-5 femte ledd bokstav a). I følge folketrygdloven § 3-6 annet ledd regnes framtidig trygdetid fra uføretidspunktet til og med det året vedkommende fyller 66 år. Dersom mindre enn 4/5 av tiden mellom fylte 16 år og uføretidspunktet, kalt opptjeningstiden, kan regnes som trygdetid, fordi vedkommende har befunnet seg i utlandet uten å være medlem i folketrygden, utregnes framtidig trygdetid på en annen måte. Den framtidige trygdetiden skal da utgjøre 40 år med fradrag av 4/5 av opptjeningstiden. Dette går fram av folketrygdloven § 3-6 tredje ledd.
Etter folketrygdloven § 3-2 annet ledd kreves det tre års trygdetid for rett til grunnpensjon. For rett til full grunnpensjon kreves 40 års trygdetid. Ved mindre enn dette reduseres grunnpensjonen tilsvarende. Det er gjort unntak for flyktninger. En flyktning som er medlem i folketrygden, får full grunnpensjon uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-2 sjette ledd.
Full grunnpensjon utgjør 100 % av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-2 tredje ledd. I følge folketrygdloven § 3-2 fjerde ledd utgjør grunnpensjonen 85 % av grunnbeløpet dersom pensjonisten lever sammen med en ektefelle som får foreløpig uførepensjon, uførepensjon, alderspensjon, avtalefestet pensjon eller har en årsinntekt over to ganger grunnbeløpet. Hvis ektefellene ikke lever sammen, skjer det ingen reduksjon i grunnpensjonen. Etter folketrygdloven § 1-5 likestilles partnerskap med ekteskap. Samboerpar likestilles hvis de har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. I tillegg sier folketrygdloven § 3-2 femte ledd at reduksjon i grunnpensjonen også skal gjelde for samboerpar som har levd sammen tolv av de siste atten månedene.
Tilleggspensjon er avhengig av tidligere inntekt. Etter folketrygdloven § 3-8 annet ledd kreves det tre poengår for rett til tilleggspensjon. Poengår er et kalenderår en opptjener pensjonspoeng i eller blir godskrevet pensjonspoeng for, jf. folketrygdloven § 3 10. Full tilleggspensjon ytes til den som har minst 40 poengår. Ved færre poengår, blir tilleggspensjonen redusert tilsvarende.
Tilleggspensjonen er avhengig av pensjonspoengene vedkommende har opptjent. Disse poengene blir beregnet ved at den del av den pensjonsgivende årsinntekten som overstiger grunnbeløpet, divideres med grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-13 annet ledd. Som pensjonsgivende inntekt regnes blant annet fordel vunnet ved arbeid, som for eksempel lønn, og diverse ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 12-2, jf. folketrygdloven § 3-15 første ledd. Det gjennomsnittlige grunnbeløpet skal legges til grunn hvis grunnbeløpet er endret i løpet av kalenderåret, jf. folketrygdloven § 3-13 tredje ledd. Grunnbeløpet endres vanligvis 1. mai hvert år. En får således ikke pensjonspoeng for inntekt under grunnbeløpet.
Etter folketrygdloven § 3-13 fjerde ledd skal det ved beregning av pensjonspoengene ikke regnes med høyere inntekt enn tolv ganger grunnbeløpet. Av inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet skal bare en tredel regnes med.
Pensjonspoeng kan godskrives uten å være opptjent på grunnlag av pensjonsgivende inntekt. Det gjelder i noen tilfeller ved omsorgsarbeid for barn og syke, funksjonshemmede eller eldre, jf. folketrygdloven § 3-16.
Uførepensjonister kan i følge folketrygdloven § 3-17 få medregnet framtidige pensjonspoeng. Det gjelder dersom vedkommende på uføretidspunktet hadde årlig pensjonsgivende inntekt minst tilsvarende grunnbeløpet, hadde opptjent pensjonspoeng i det nærmest foregående året, hadde opptjent pensjonspoeng i minst tre av de fire nærmeste foregående årene eller hadde avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste eller frivillig slik tjeneste, i det nærmeste foregående året. Fra og med vedkommendes inntektsevne/arbeidsevne ble nedsatt og til og med det året vedkommende fyller 66 år skal det i følge folketrygdloven § 3-18 regnes framtidige pensjonspoeng. Framtidige pensjonspoeng gis likevel ikke ut over de årene vedkommende har fått framtidig trygdetid.
De framtidige pensjonspoengene beregnes etter det beste av to alternativer. De framtidige pensjonspoengene kan for hvert år settes til gjennomsnittet av pensjonspoengene for de siste tre årene før vedkommendes inntektsevne/arbeidsevne ble nedsatt, jf. folketrygdloven § 3-18 tredje ledd bokstav a). Etter folketrygdloven § 3-18 tredje ledd bokstav b) kan de framtidige pensjonspoengene for hvert år alternativt settes til gjennomsnittet av de pensjonspoengene vedkommende har for halvparten av alle årene (årene med de høyeste poengtallene legges til grunn) fra og med det året vedkommende fylte 17 år, til og med året før inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt. Det legges til grunn et poengtall på 2 for år med avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste, med mindre medlemmet året før tjenesten hadde et høyere poengtall. Da benyttes heller dette poengtallet, jf. folketrygdloven 3-18 fjerde ledd. Folketrygdloven § 3-21 regulerer framtidig trygdetid for unge uføre. Unge uføre, det vil si medlem som blir ufør før fylte 26 år på grunn av sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, får medregnet framtidige pensjonspoeng for hvert år med minst 3,50. Det regnes likevel ikke framtidige pensjonpoeng før medlemmet fyller 20 år.
Før en kan regne ut tilleggspensjonen, må pensjonspoengene omregnes til et sluttpoengtall. I følge folketrygdloven § 3-12 tredje ledd blir et pensjonspoengtall fastsatt for hvert kalenderår og er summen av opptjente og godskrevne pensjonspoeng det året. Maksimalt pensjonspoengtall er 7,00. Sluttpoengtallet er gjennomsnittet av de 20 årene pensjonisten har høyest pensjonspoengtall, herav kalt ”besteårsregelen”. Dersom det er opptjent pensjonspoeng i mindre enn 20 år, tar en gjennomsnittet av alle pensjonspoengtallene, jf. folketrygdloven § 3-11.
Folketrygdloven § 3-8 tredje ledd regulerer hvordan tilleggspensjonen beregnes. Grunnbeløpet blir multiplisert med sluttpoengtallet. Tilleggspensjon blir ytt med en viss prosent av dette inntektsnivået. For poengår til og med 1991 er pensjonsprosenten 45. For poengår fra og med 1992 er pensjonsprosenten 42.
Bestemmelsene i folketrygdloven § 3-3 fastsetter særtillegget. Det gis et særtillegg til pensjonister som ikke har opparbeidet seg tilleggspensjon eller som har tilleggspensjon som er mindre enn særtillegget. Særtillegget avkortes fullt ut mot opptjent tilleggspensjon.
Særtillegget fastsettes i to satser, jf. folketrygdloven § 3-3 fjerde ledd. Ordinær sats utgjør per tidspunkt 100 % av grunnbeløpet og minstesatsen utgjør 74 % av grunnbeløpet. Som hovedregel ytes særtillegg etter ordinær sats. Det gis særtillegg etter minstesats når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar tilleggspensjon som overstiger særtillegget etter ordinær sats, jf. folketrygdloven 3 3 femte ledd. Etter folketrygdloven § 1-5 likestilles partnerskap med ekteskap. Samboerpar likestilles hvis de har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. Dersom pensjonisten forsørger ektefelle som er minst 60 år gammel, utgjør særtillegget to ganger ordinær sats, altså 200 % av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-3 sjette ledd.
For å få rett til fullt særtillegg kreves det 40 års trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-3 tredje ledd. Ved kortere trygdetid blir særtillegget redusert i forhold til trygdetiden. Unntak for flyktninger gjelder her som ved grunnpensjon, jf. folketrygdloven § 3-3 syvende ledd.
Det kan ytes barnetillegg eller ektefelletillegg til uførepensjonen. Etter folketrygdloven § 3-24 første ledd vil en pensjonist som forsørger ektefelle eller samboer som vedkommende har barn med eller tidligere har vært gift med, bli gitt et ektefelletillegg på 50 % av grunnpensjonen. Til uførepensjonist som forsørger ektefelle som ikke har fylt 60 år, ytes det kun ektefelletillegg dersom det ikke kan ventes at ektefellen skaffer seg arbeidsinntekt av ulike årsaker. Dette kan være på grunn av omsorg for barn eller pleie av pensjonisten og går fram av folketrygdloven § 3-24 annet ledd. Det blir ikke ytt ektefelletillegg hvis ektefellen har en inntekt som er større enn folketrygdens grunnbeløp eller mottar uførepensjon, foreløpig uførepensjon, alderspensjon eller avtalefestet pensjon, jf. folketrygdloven § 3-24 tredje ledd.
En pensjonist som forsørger barn under 18 år, får et barnetillegg, jf. folketrygdloven § 3-25 første ledd. Etter folketrygdloven § 3-25 tredje ledd blir det også gitt barnetillegg for fosterbarn som pensjonisten har forsørget de to siste årene. Barnetillegget utgjør 40 % av grunnbeløpet. Etter folketrygdloven § 3-25 fjerde ledd kreves det at alderspensjonisten har 40 års trygdetid for rett til fullt barnetillegg. Dersom trygdetiden er kortere, blir barnetillegget tilsvarende redusert. Bare den ene av to ektefeller som er pensjonister, kan få barnetillegg, jf. folketrygdloven § 3-25 annet ledd. Barnetillegget ytes til den av pensjonistene som får det høyeste tillegget eller den som har den daglige omsorgen for barnet. I følge folketrygdloven § 3-25 femte ledd har ikke pensjonisten krav på barnetillegg hvis barnet har en inntekt som er større enn grunnbeløpet. Barnet blir da regnet som selvforsørget.
Ektefelletillegg og barnetillegg er inntektsprøvd, jf. folketrygdloven § 3-26. Pensjonister som har vesentlige inntekter blir ikke ansett å ha behov for forsørgingstillegg fra folketrygden.
Bestemmelsene i folketrygdloven § 3-2 fastsetter grunnpensjonen. Grunnpensjon fastsettes på grunnlag av trygdetid. Tidligere inntekt er ikke av betydning for grunnpensjonen. Trygdetid er i hovedsak tiden en har vært medlem i folketrygden etter fylte 16 år til og med det året en fylte 66 år, jf. folketrygdloven § 3-5 annet ledd.
For person med rett til uførepensjon regnes også framtidig trygdetid som trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-5 femte ledd bokstav a). I følge folketrygdloven § 3-6 annet ledd regnes framtidig trygdetid fra uføretidspunktet til og med det året vedkommende fyller 66 år. Dersom mindre enn 4/5 av tiden mellom fylte 16 år og uføretidspunktet, kalt opptjeningstiden, kan regnes som trygdetid, fordi vedkommende har befunnet seg i utlandet uten å være medlem i folketrygden, utregnes framtidig trygdetid på en annen måte. Den framtidige trygdetiden skal da utgjøre 40 år med fradrag av 4/5 av opptjeningstiden. Dette går fram av folketrygdloven § 3-6 tredje ledd.
Etter folketrygdloven § 3-2 annet ledd kreves det tre års trygdetid for rett til grunnpensjon. For rett til full grunnpensjon kreves 40 års trygdetid. Ved mindre enn dette reduseres grunnpensjonen tilsvarende. Det er gjort unntak for flyktninger. En flyktning som er medlem i folketrygden, får full grunnpensjon uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-2 sjette ledd.
Full grunnpensjon utgjør 100 % av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-2 tredje ledd. I følge folketrygdloven § 3-2 fjerde ledd utgjør grunnpensjonen 85 % av grunnbeløpet dersom pensjonisten lever sammen med en ektefelle som får foreløpig uførepensjon, uførepensjon, alderspensjon, avtalefestet pensjon eller har en årsinntekt over to ganger grunnbeløpet. Hvis ektefellene ikke lever sammen, skjer det ingen reduksjon i grunnpensjonen. Etter folketrygdloven § 1-5 likestilles partnerskap med ekteskap. Samboerpar likestilles hvis de har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. I tillegg sier folketrygdloven § 3-2 femte ledd at reduksjon i grunnpensjonen også skal gjelde for samboerpar som har levd sammen tolv av de siste atten månedene.
Tilleggspensjon er avhengig av tidligere inntekt. Etter folketrygdloven § 3-8 annet ledd kreves det tre poengår for rett til tilleggspensjon. Poengår er et kalenderår en opptjener pensjonspoeng i eller blir godskrevet pensjonspoeng for, jf. folketrygdloven § 3 10. Full tilleggspensjon ytes til den som har minst 40 poengår. Ved færre poengår, blir tilleggspensjonen redusert tilsvarende.
Tilleggspensjonen er avhengig av pensjonspoengene vedkommende har opptjent. Disse poengene blir beregnet ved at den del av den pensjonsgivende årsinntekten som overstiger grunnbeløpet, divideres med grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-13 annet ledd. Som pensjonsgivende inntekt regnes blant annet fordel vunnet ved arbeid, som for eksempel lønn, og diverse ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 12-2, jf. folketrygdloven § 3-15 første ledd. Det gjennomsnittlige grunnbeløpet skal legges til grunn hvis grunnbeløpet er endret i løpet av kalenderåret, jf. folketrygdloven § 3-13 tredje ledd. Grunnbeløpet endres vanligvis 1. mai hvert år. En får således ikke pensjonspoeng for inntekt under grunnbeløpet.
Etter folketrygdloven § 3-13 fjerde ledd skal det ved beregning av pensjonspoengene ikke regnes med høyere inntekt enn tolv ganger grunnbeløpet. Av inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet skal bare en tredel regnes med.
Pensjonspoeng kan godskrives uten å være opptjent på grunnlag av pensjonsgivende inntekt. Det gjelder i noen tilfeller ved omsorgsarbeid for barn og syke, funksjonshemmede eller eldre, jf. folketrygdloven § 3-16.
Uførepensjonister kan i følge folketrygdloven § 3-17 få medregnet framtidige pensjonspoeng. Det gjelder dersom vedkommende på uføretidspunktet hadde årlig pensjonsgivende inntekt minst tilsvarende grunnbeløpet, hadde opptjent pensjonspoeng i det nærmest foregående året, hadde opptjent pensjonspoeng i minst tre av de fire nærmeste foregående årene eller hadde avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste eller frivillig slik tjeneste, i det nærmeste foregående året. Fra og med vedkommendes inntektsevne/arbeidsevne ble nedsatt og til og med det året vedkommende fyller 66 år skal det i følge folketrygdloven § 3-18 regnes framtidige pensjonspoeng. Framtidige pensjonspoeng gis likevel ikke ut over de årene vedkommende har fått framtidig trygdetid.
De framtidige pensjonspoengene beregnes etter det beste av to alternativer. De framtidige pensjonspoengene kan for hvert år settes til gjennomsnittet av pensjonspoengene for de siste tre årene før vedkommendes inntektsevne/arbeidsevne ble nedsatt, jf. folketrygdloven § 3-18 tredje ledd bokstav a). Etter folketrygdloven § 3-18 tredje ledd bokstav b) kan de framtidige pensjonspoengene for hvert år alternativt settes til gjennomsnittet av de pensjonspoengene vedkommende har for halvparten av alle årene (årene med de høyeste poengtallene legges til grunn) fra og med det året vedkommende fylte 17 år, til og med året før inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt. Det legges til grunn et poengtall på 2 for år med avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste, med mindre medlemmet året før tjenesten hadde et høyere poengtall. Da benyttes heller dette poengtallet, jf. folketrygdloven 3-18 fjerde ledd. Folketrygdloven § 3-21 regulerer framtidig trygdetid for unge uføre. Unge uføre, det vil si medlem som blir ufør før fylte 26 år på grunn av sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, får medregnet framtidige pensjonspoeng for hvert år med minst 3,50. Det regnes likevel ikke framtidige pensjonpoeng før medlemmet fyller 20 år.
Før en kan regne ut tilleggspensjonen, må pensjonspoengene omregnes til et sluttpoengtall. I følge folketrygdloven § 3-12 tredje ledd blir et pensjonspoengtall fastsatt for hvert kalenderår og er summen av opptjente og godskrevne pensjonspoeng det året. Maksimalt pensjonspoengtall er 7,00. Sluttpoengtallet er gjennomsnittet av de 20 årene pensjonisten har høyest pensjonspoengtall, herav kalt ”besteårsregelen”. Dersom det er opptjent pensjonspoeng i mindre enn 20 år, tar en gjennomsnittet av alle pensjonspoengtallene, jf. folketrygdloven § 3-11.
Folketrygdloven § 3-8 tredje ledd regulerer hvordan tilleggspensjonen beregnes. Grunnbeløpet blir multiplisert med sluttpoengtallet. Tilleggspensjon blir ytt med en viss prosent av dette inntektsnivået. For poengår til og med 1991 er pensjonsprosenten 45. For poengår fra og med 1992 er pensjonsprosenten 42.
Bestemmelsene i folketrygdloven § 3-3 fastsetter særtillegget. Det gis et særtillegg til pensjonister som ikke har opparbeidet seg tilleggspensjon eller som har tilleggspensjon som er mindre enn særtillegget. Særtillegget avkortes fullt ut mot opptjent tilleggspensjon.
Særtillegget fastsettes i to satser, jf. folketrygdloven § 3-3 fjerde ledd. Ordinær sats utgjør per tidspunkt 100 % av grunnbeløpet og minstesatsen utgjør 74 % av grunnbeløpet. Som hovedregel ytes særtillegg etter ordinær sats. Det gis særtillegg etter minstesats når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar tilleggspensjon som overstiger særtillegget etter ordinær sats, jf. folketrygdloven 3 3 femte ledd. Etter folketrygdloven § 1-5 likestilles partnerskap med ekteskap. Samboerpar likestilles hvis de har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. Dersom pensjonisten forsørger ektefelle som er minst 60 år gammel, utgjør særtillegget to ganger ordinær sats, altså 200 % av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 3-3 sjette ledd.
For å få rett til fullt særtillegg kreves det 40 års trygdetid, jf. folketrygdloven § 3-3 tredje ledd. Ved kortere trygdetid blir særtillegget redusert i forhold til trygdetiden. Unntak for flyktninger gjelder her som ved grunnpensjon, jf. folketrygdloven § 3-3 syvende ledd.
Det kan ytes barnetillegg eller ektefelletillegg til uførepensjonen. Etter folketrygdloven § 3-24 første ledd vil en pensjonist som forsørger ektefelle eller samboer som vedkommende har barn med eller tidligere har vært gift med, bli gitt et ektefelletillegg på 50 % av grunnpensjonen. Til uførepensjonist som forsørger ektefelle som ikke har fylt 60 år, ytes det kun ektefelletillegg dersom det ikke kan ventes at ektefellen skaffer seg arbeidsinntekt av ulike årsaker. Dette kan være på grunn av omsorg for barn eller pleie av pensjonisten og går fram av folketrygdloven § 3-24 annet ledd. Det blir ikke ytt ektefelletillegg hvis ektefellen har en inntekt som er større enn folketrygdens grunnbeløp eller mottar uførepensjon, foreløpig uførepensjon, alderspensjon eller avtalefestet pensjon, jf. folketrygdloven § 3-24 tredje ledd.
En pensjonist som forsørger barn under 18 år, får et barnetillegg, jf. folketrygdloven § 3-25 første ledd. Etter folketrygdloven § 3-25 tredje ledd blir det også gitt barnetillegg for fosterbarn som pensjonisten har forsørget de to siste årene. Barnetillegget utgjør 40 % av grunnbeløpet. Etter folketrygdloven § 3-25 fjerde ledd kreves det at alderspensjonisten har 40 års trygdetid for rett til fullt barnetillegg. Dersom trygdetiden er kortere, blir barnetillegget tilsvarende redusert. Bare den ene av to ektefeller som er pensjonister, kan få barnetillegg, jf. folketrygdloven § 3-25 annet ledd. Barnetillegget ytes til den av pensjonistene som får det høyeste tillegget eller den som har den daglige omsorgen for barnet. I følge folketrygdloven § 3-25 femte ledd har ikke pensjonisten krav på barnetillegg hvis barnet har en inntekt som er større enn grunnbeløpet. Barnet blir da regnet som selvforsørget.
Ektefelletillegg og barnetillegg er inntektsprøvd, jf. folketrygdloven § 3-26. Pensjonister som har vesentlige inntekter blir ikke ansett å ha behov for forsørgingstillegg fra folketrygden.
Foreløpig uførepensjon
Når en person har satt frem krav om uførepensjon, kan det ytes en
foreløpig pensjon i ventetiden, dersom det er sannsynlig at vedkommende
vil få innvilget uførepensjon. Dette går fram av folketrygdloven §
12-16. Det ytes ikke foreløpig uførepensjon dersom vedkommende kan dekke
utgiftene til livsopphold ved hjelp av andre inntekter. Foreløpig
uførepensjon graderes og beregnes på samme måte som vanlig uførepensjon,
bortsett fra at det ikke ytes særtillegg.
Ny fremtidig uførestønad
Det er i forbindelse med den generelle pensjonsreformen nødvendig å
tilpasse også uførepensjonen til denne reformen. Det er derfor i NOU
2007: 4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre fremsatt forslag
til en del endringer i uførepensjonen. Det er foreløpig ikke fremsatt
konkrete forslag til lovendringer, dette er ventet fremsatt i løpet av
2010.
Hovedelemenetene i utvalgets forslag til ny uførestønad er som følger, jf. NOU 2007: 4 punkt 1.2.2:
”Uføreytelsen beregnes som 66 prosent av tidligere inntekt og skattlegges som lønn. Beregninger viser at dette kan gi noe høyere ytelser etter skatt enn dagens ordning, og et mindretall anbefaler derfor en noe lavere utmålingsprosent (64).
Det settes et tak på inntektsgrunnlaget for beregning av uføreytelsen på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).
Brutto minsteytelse økes i forhold til dagens uførepensjon, for å kompensere for økt skatt.
Den garanterte minsteytelsen til unge uføre økes også for å kompensere for økt skatt.
Tidligere inntekt, grunnlaget for beregningen av uførestønaden, fastsettes som gjennomsnittet av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet.
Uføreytelsen graderes ikke etter sivilstand.
Det skal gis tillegg til uføreytelsen til personer med forsørgingsansvar for barn under 18 år. Utvalget er delt i synet på hvordan barnetillegget bør utformes. Flertallet går inn for at det gis et barnetillegg som ikke er behovsprøvd og som er på samme nivå som barnetillegget i den nye tidsbegrensede inntektssikringen. Mindretallet mener det bør gis et høyere, behovsprøvd barnetillegg på samme nivå som barnetillegget i dagens uførepensjon. Et samlet utvalg mener at det bør vurderes å innføre en øvre grense for hvor stor samlet ytelse kan være, i forhold til mulig arbeidsinntekt.
Utvalget er også delt i synet på hvordan reglene for avkorting av uførestønaden mot arbeidsinntekt bør være. Flertallet mener det bør innføres en gradvis avkorting av uførestønaden over et lite toleransebeløp. Ett mindretall går inn for et høyere toleranse-/fribeløp. Et annet mindretall mener dagens avkortingsregler og friinntekt på 1 G bør videreføres.
Utvalgets forslag innebærer at beregningsreglene for uføreytelsen er lagt nært opp mot beregningsreglene for den nye tidsbegrensede inntektssik-ringen i folketrygden, slik de er beskrevet i St.meld. nr. 9 (2006–2007). Hensikten er å gi små og forutsigbare endringer i inntekt ved overgang fra den nye tidsbegrensede ordningen til uførestønad. På noen områder vil det trolig likevel bli en forskjell. Den viktigste forskjellen er trolig at beregningsgrunnlaget for ytelsene blir ulikt. Utvalget foreslår at beregningsgrunnlaget ("tidligere inntekt") for uførestønaden fastsettes til gjennomsnittet av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Dette vil i gjennomsnitt gi et noe høyere beregningsgrunnlag enn i den nye tidsbegrensede inntektssikringen, der det vurderes å ta utgangspunkt i inntekten i en kortere periode. Dersom utmålingsprosenten er den samme, vil dermed den gjennomsnittlige uførestønaden bli noe høyere enn dersom beregningsgrunnlaget hadde vært det samme som i den tidsbegrensede ordningen.”
Hovedelemenetene i utvalgets forslag til ny uførestønad er som følger, jf. NOU 2007: 4 punkt 1.2.2:
”Uføreytelsen beregnes som 66 prosent av tidligere inntekt og skattlegges som lønn. Beregninger viser at dette kan gi noe høyere ytelser etter skatt enn dagens ordning, og et mindretall anbefaler derfor en noe lavere utmålingsprosent (64).
Det settes et tak på inntektsgrunnlaget for beregning av uføreytelsen på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).
Brutto minsteytelse økes i forhold til dagens uførepensjon, for å kompensere for økt skatt.
Den garanterte minsteytelsen til unge uføre økes også for å kompensere for økt skatt.
Tidligere inntekt, grunnlaget for beregningen av uførestønaden, fastsettes som gjennomsnittet av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet.
Uføreytelsen graderes ikke etter sivilstand.
Det skal gis tillegg til uføreytelsen til personer med forsørgingsansvar for barn under 18 år. Utvalget er delt i synet på hvordan barnetillegget bør utformes. Flertallet går inn for at det gis et barnetillegg som ikke er behovsprøvd og som er på samme nivå som barnetillegget i den nye tidsbegrensede inntektssikringen. Mindretallet mener det bør gis et høyere, behovsprøvd barnetillegg på samme nivå som barnetillegget i dagens uførepensjon. Et samlet utvalg mener at det bør vurderes å innføre en øvre grense for hvor stor samlet ytelse kan være, i forhold til mulig arbeidsinntekt.
Utvalget er også delt i synet på hvordan reglene for avkorting av uførestønaden mot arbeidsinntekt bør være. Flertallet mener det bør innføres en gradvis avkorting av uførestønaden over et lite toleransebeløp. Ett mindretall går inn for et høyere toleranse-/fribeløp. Et annet mindretall mener dagens avkortingsregler og friinntekt på 1 G bør videreføres.
Utvalgets forslag innebærer at beregningsreglene for uføreytelsen er lagt nært opp mot beregningsreglene for den nye tidsbegrensede inntektssik-ringen i folketrygden, slik de er beskrevet i St.meld. nr. 9 (2006–2007). Hensikten er å gi små og forutsigbare endringer i inntekt ved overgang fra den nye tidsbegrensede ordningen til uførestønad. På noen områder vil det trolig likevel bli en forskjell. Den viktigste forskjellen er trolig at beregningsgrunnlaget for ytelsene blir ulikt. Utvalget foreslår at beregningsgrunnlaget ("tidligere inntekt") for uførestønaden fastsettes til gjennomsnittet av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Dette vil i gjennomsnitt gi et noe høyere beregningsgrunnlag enn i den nye tidsbegrensede inntektssikringen, der det vurderes å ta utgangspunkt i inntekten i en kortere periode. Dersom utmålingsprosenten er den samme, vil dermed den gjennomsnittlige uførestønaden bli noe høyere enn dersom beregningsgrunnlaget hadde vært det samme som i den tidsbegrensede ordningen.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar