I Yellowstone nasjonalpark er fenomenet med trofiske kaskader blitt studert spesielt nøye.
I løpet av mindre enn to tiår har regionens ulvebestand vokst fra null til å bli en av verdens største. Biologene hadde forventet at rovdyrenes tilbakekomst ville påvirke den lokale faunaen, men noen steder ble endringene større enn forventet. I noen områder langs elvebreddene, som tidligere var tungt befestet av elg, begynte piletrær og osp å komme tilbake. Og når dens yndlingsbyggematerialer dukket opp igjen, kom også beveren tilbake og bygget demninger som skapte våtmark, som tiltrakk seg frosker, svaner og traner.
Langs elvebredder som en gang var plukket rene for vegetasjon og hadde erodert under hovene, vokste det nå villblomster, som gav næring til insekter, som i sin tur ble mat for sangfugler som bygget 175 reder i de tykke piletrærne. Vannet under ble skyggelagt, nedkjølt og klart – et bedre habitat for vanninsektene.
Forskerne kartlegger nå hvordan ulven passer inn i økosystemene, og hvordan de sammen med andre naturkrefter, som skogbrann, skaper trofiske kaskader. Slike massive forandringer forekommer ikke alle steder hvor ulven viser seg. I de nøye studerte områdene hvor forskerne har forsøkt å finne sammenhenger, fører imidlertid alle sporene dem tilbake til ulven. Når en ekte innfødt ørret svelger en døgnfluelarve, kan denne hendelsens avstand til kampen mellom et stort rovdyr og byttet dens virke enorm. Men det er en uangripelig sammenheng. Dette er ikke bare abstrakte meninger, men målbare fakta.
Hvert eneste dyr som blir drept av ulven, blir mat for minst et dusin andre dyr også. Når ulven nedlegger et bytte, høstes gevinsten av hele økosystemet – fra bjørn via jerv, ravn og spissmus til både jordsmonnet og plantene som vokser der. For ikke så lenge siden hadde vi en formening om at ulven eksisterte bare for å forbruke, terrorisere og forsyne seg. Hvor ironisk er det ikke å finne ut at den er en av naturens største forsørgere?
Kroniske og smittsomme sykdommer kan feie over og desimere populasjoner av elg, rein og rådyr. Ikke bare fjerner ulven syke dyr, tilstedeværelsen dens fører også til at klovdyrene holder seg i bevegelse og mindre samlet, noe som reduserer smittemulighetene. Ulven vil ikke nødvendigvis øke eller redusere bestanden av byttedyr, men den vil stabilisere den. De fjerner de sykeste dyrene og skjerper sansene til dem som blir igjen. Dette endrer den genetiske utvelgelsen hos byttedyrene. De blir sterkere og mindre syke. Det blir mindre sannsynlig at de overbeiter sine egne ressurser, lider under stor nedgang i sin egen bestand eller, som Aldo Leopold sa, «dør av sin egen grådighet».
De utrolige forandringene som skjedde da dette ene rovdyret – ulven – kom tilbake, viser at alle skapninger, uansett hvor ubetydelige de ser ut, har stor innvirkning på miljøet. Trofiske kaskader kan oppstå ovenfra og ned eller nedenfra og opp og får ringvirkninger i alle retninger fra alt. Ulven virker inn på lik linje med andre økologiske krefter, som brann og flom, og sender bølger gjennom økosystemet som skaper sunnere lokale miljøer. Samtidig som ulvene ble utryddet fra det amerikanske Vesten, ble det vanlig å benytte brann for å øke floraen. Bråtebrann skaper næring og vekst. Ospetrærne trenger altså både brann og ulv for å holde seg livskraftige og motstandsdyktige.
Akkurat som gjeninnføringen av ulv påvirker døgnfluens levevilkår, vil også utryddingen eller innføringen av en enslig plante eller et insekt kunne påvirke livet til ulven. Biologen Cristina Eisenberg forklarer: «Ingen art kan betegnes som overflødig, da alle bidrar i et økosystems evne til å fungere effektivt. Selv om vi ikke vet hvorfor vi trenger hver eneste variant av kjøttmeis eller edderkopp, finner vi det sannsynligvis ut når det er for sent fordi de har forsvunnet. Derfor er det smart å bevare alle arter, inkludert disse.»
Alle arter og all fauna henger sammen. Ulv og andre store rovdyr utøver en betydelig påvirkning på sine miljøer. Når ulven kommer tilbake til en region, påvirker den populasjonen, spredningen og adferden til de andre skapningene som lever der – både planter og dyr – og dermed endrer den selve landskapet også. Ulven er en naturkraft som beriker landskapet, i likhet med solskinn, regn og skogbrann. Dette er en gave vi alle får dele.
Langs elvebredder som en gang var plukket rene for vegetasjon og hadde erodert under hovene, vokste det nå villblomster, som gav næring til insekter, som i sin tur ble mat for sangfugler som bygget 175 reder i de tykke piletrærne. Vannet under ble skyggelagt, nedkjølt og klart – et bedre habitat for vanninsektene.
Forskerne kartlegger nå hvordan ulven passer inn i økosystemene, og hvordan de sammen med andre naturkrefter, som skogbrann, skaper trofiske kaskader. Slike massive forandringer forekommer ikke alle steder hvor ulven viser seg. I de nøye studerte områdene hvor forskerne har forsøkt å finne sammenhenger, fører imidlertid alle sporene dem tilbake til ulven. Når en ekte innfødt ørret svelger en døgnfluelarve, kan denne hendelsens avstand til kampen mellom et stort rovdyr og byttet dens virke enorm. Men det er en uangripelig sammenheng. Dette er ikke bare abstrakte meninger, men målbare fakta.
Kroniske og smittsomme sykdommer kan feie over og desimere populasjoner av elg, rein og rådyr. Ikke bare fjerner ulven syke dyr, tilstedeværelsen dens fører også til at klovdyrene holder seg i bevegelse og mindre samlet, noe som reduserer smittemulighetene. Ulven vil ikke nødvendigvis øke eller redusere bestanden av byttedyr, men den vil stabilisere den. De fjerner de sykeste dyrene og skjerper sansene til dem som blir igjen. Dette endrer den genetiske utvelgelsen hos byttedyrene. De blir sterkere og mindre syke. Det blir mindre sannsynlig at de overbeiter sine egne ressurser, lider under stor nedgang i sin egen bestand eller, som Aldo Leopold sa, «dør av sin egen grådighet».
De utrolige forandringene som skjedde da dette ene rovdyret – ulven – kom tilbake, viser at alle skapninger, uansett hvor ubetydelige de ser ut, har stor innvirkning på miljøet. Trofiske kaskader kan oppstå ovenfra og ned eller nedenfra og opp og får ringvirkninger i alle retninger fra alt. Ulven virker inn på lik linje med andre økologiske krefter, som brann og flom, og sender bølger gjennom økosystemet som skaper sunnere lokale miljøer. Samtidig som ulvene ble utryddet fra det amerikanske Vesten, ble det vanlig å benytte brann for å øke floraen. Bråtebrann skaper næring og vekst. Ospetrærne trenger altså både brann og ulv for å holde seg livskraftige og motstandsdyktige.
Alle arter og all fauna henger sammen. Ulv og andre store rovdyr utøver en betydelig påvirkning på sine miljøer. Når ulven kommer tilbake til en region, påvirker den populasjonen, spredningen og adferden til de andre skapningene som lever der – både planter og dyr – og dermed endrer den selve landskapet også. Ulven er en naturkraft som beriker landskapet, i likhet med solskinn, regn og skogbrann. Dette er en gave vi alle får dele.
Videoklipp
Ulvens utrolige betydning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar