Blodgrupper og blodgruppesystemer

Mange lurer på hvilken blodtype de har, og betydningen av disse..

Den østerrikske lege Karl Landsteiner (1868–1943) fant at menneskenes røde blodceller kan inndeles i fire forskjellige arvelige blodtyper, A, B, AB og O. Det skyldes at blodcellene kan inneholde forskjellige blodtypesubstanser, A og B. Mennesker av type A har substansen A, mennesker av type B substansen B, mennesker av type AB har begge substansene og mennesker av type O ingen av dem.

Antistoffer
Samtidig finnes det i blodserum visse antistoffer, agglutininer, som kalles anti-A og anti-B, og som har evnen til å agglutinere (binde sammen) blodceller som inneholder de tilsvarende substanser. Agglutininene i ABO-systemet er fordelt slik at blodserum hos et menneske alltid inneholder agglutininer som virker på den eller de blodtypesubstanser som ikke finnes i vedkommendes blodceller. Serum fra type A inneholder agglutinin anti-B, serum fra type B inneholder anti-A, serum fra type O begge agglutininer og serum fra type AB ingen av dem. Derfor agglutinerer blodserum fra mennesker av én blodtype blodceller fra mennesker av en annen type etter de nevnte regler.

Forskjellige former
Blodtypesubstansen A finnes i flere forskjellige former, som hver for seg er arvelige: A1 er den sterkeste og hyppigste (nærmere 90 %), A2 er svakere og sjeldnere (vel 10 %) og A3, Ax osv. er meget sjeldne og svake. Tilsvarende forekommer også blodtypene A1B, A2B osv.

Fordeling. Disse blodtypene arves etter Mendels lover, og skyldes hos det enkelte menneske to arveanlegg, ett fra faren og ett fra moren. Anleggene for A (med undertyper) og for B er dominante i forhold til anlegget for O. Personer med type A (eller B) kan derfor enten ha to anlegg for A (eller B), eller ett anlegg for A (eller B) og ett anlegg for O. Personer med type AB har ett anlegg for A og ett anlegg for B, og personer med type O to anlegg for O.

Fordelingen av disse blodtypene veksler hos forskjellige folkeslag. I Norge er den omtrentlige fordeling 49 % A, 8 % B, 4 % AB og 39 % O. I visse sørlige og østlige land (f.eks. India) er B meget hyppigere og A sjeldnere.

Rh-systemet
Et annet viktig blodtypesystem er Rh-systemet, også oppdaget av Landsteiner. Noe forenklet kan menneskene deles i typene Rh-positiv og Rh-negativ. Normalt opptrer det ikke agglutininer i serum, men Rh-antistoffer kan dannes hos Rh-negative personer under følgende forhold: a) hvis en Rh-negativ person får én eller flere blodoverføringer med Rh-positivt blod, b) hvis en Rh-negativ kvinne får Rh-positive barn. I begge tilfeller dannes det antistoffer som reagerer med Rh-positive blodceller. I første tilfelle kan dette føre til alvorlige reaksjoner hvis blodoverføring med Rh-positivt blod blir gjentatt. I siste tilfelle kan det føre til at moren danner antistoffer mot sitt eget fosters blodceller. Disse antistoffene kan gå over i fosterets kretsløp og skader fosterets blod. Dette kan føre til alvorlig sykdom hos det nyfødte barn (erytroblastose) eller i verste fall til at fosteret dør før fødselen. Risikoen er forholdsvis liten i første svangerskap (med mindre moren tidligere har fått blodoverføring med Rh-positivt blod), men øker for hvert nytt svangerskap med Rh-positivt foster. Risikoen er derfor størst hvis faren har to anlegg for den Rh-positive egenskapen (er homozygot), noe som fører til at alle fostre som er unnfanget av ham, blir Rh-positive. I Norge er ca. 85 % av befolkningen Rh-positive.

Nedarving
Prinsippene for nedarvingen av Rh-egenskapene er de samme som for ABO, men mer innviklet. Rh-egenskapene er knyttet til proteiner i overflaten av røde blodceller. De bestemmes av gener i to geneloci, D og CE, som ligger tett ved siden av hverandre på samme kromosom. Innenfor hvert genelocus kan det være forskjellige arvelige varianter (alleler), som hver for seg bestemmer utviklingen av et tilsvarende protein, karakteristisk for vedkommende allel. Stort sett kommer begge alleler til uttrykk hos heterozygoter (dvs. personer som har ulike alleler i de to kromosomer, hvor vedkommende gen er lokalisert). Genet D er det viktigste fra medisinsk synspunkt, fordi det er det tilsvarende proteinet det lettest og oftest dannes antistoffer mot i svangerskap eller etter blodoverføring (alloimmunisering) og er ansvarlig for de fleste tilfellene av erytroblastose. Når man snakker om Rh-positiv og Rh-negativ, er det nærvær, respektive mangel av D-protein man tenker på. CE-locuset har allelene CE, Ce, cE og ce som bestemmer utviklingen av tilsvarende proteiner. Også disse proteinene kan fremkalle alloimmunisering, men langt sjeldnere.

Andre blodgruppesystemer
Mennesket har dessuten en rekke andre blodtypesystemer som for det meste nedarves uavhengig av hverandre: MNSs-systemet er et innviklet system som styres av flere geneloci. Andre systemer er P-, Lutheran-, Kell-, Lewis-, Duffy-, Kidd-, Diego-, Sutter-, Auberger-, I- og Xg-systemene. Det siste systemet skiller seg fra de øvrige ved at genene er knyttet til et kjønnskromosom. Dessuten er det en rekke andre mindre kjente blodtypesubstanser.

En persons blodtype er da summen av alle disse egenskapene hos hans blodceller.

Betydning

Blodgrupper spiller en viktig rolle:

1) Ved blodoverføring. Gal blodoverføring etter ABO-systemet, dvs. bruk av røde blodceller som mottakeren har antistoff mot (f.eks. A-blod til B-mottaker), fører til livsfarlige reaksjoner og til at overføringen er nytteløs, fordi de overførte blodcellene straks blir ødelagt av mottakerens antistoffer. Blodceller av gruppe O finnes det normalt ikke antistoffer mot, og O-blod kan derfor brukes til en hvilken som helst mottaker (såkalte universelle blodgivere), men helst bruker man blod av samme ABO-type som mottakerens. Siden serum fra personer av blodtypen AB ikke inneholder antistoffer, vil ikke blodceller av noen annen ABO-type bli ødelagt etter overføring til slike personer. De har vært kalt universelle blodmottakere, men i praksis sørger man for at de får blod av sin egen blodtype. Man unngår også helst å gi blod av forskjellig Rh-type. Spesielt gir man ikke Rh-positivt (dvs. D+) blod til Rh-negative (D–) mottakere. Fremfor alt er det viktig at Rh-negative kvinner før eller i forplantningsdyktig alder aldri må få Rh-positivt blod, fordi dette kan ha katastrofale følger for barnet ved eventuelt fremtidig svangerskap. Også andre blodtypesubstanser kan gi reaksjoner ved transfusjoner. Det gjelder bl.a. enkelte andre Rh-proteiner (f.eks C og E) og Kell-substansen K.

2) Ved transplantasjon (overføring av vev eller organer) kan uoverensstemmelse mellom giver og mottaker i ABO-systemet føre til at transplantatet blir forkastet meget raskt. Her spiller også forskjeller i vevstyper, HLA-typer, en viktig rolle. Se også transplantasjon.

3) Ved svangerskap. Pga. faren for alloimmunisering med erytroblastose hos barnet som følge, skal i Norge alle svangre kvinner være Rh-typet, og hvis de er Rh-negative (D-negative) undersøkes også mannens blod. Er han Rh-positiv (D+), undersøkes kvinnens blodserum i løpet av svangerskapet med hensyn til opptreden av Rh-antistoffer (anti-D). Hvis hun ikke har dannet påviselige antistoffer, særlig hvis hun er førstegangsfødende, vil man forsøke å forebygge immunisering i forbindelse med fødselen (det er da immuniseringen oftest kommer i gang) ved å gi henne en innsprøyting av anti-D immunglobulin. Slik tilførsel av spesifikt anti-D antistoff hindrer i de fleste tilfeller at kvinnens eget immunsystem blir aktivert og reagerer mot blodceller fra barnet som ofte overføres til henne i tilslutning til fødselen. Men innsprøytingen må, for å være virksom, gjøres snarest mulig, og innen 48 timer etter fødselen. Når dette er vellykket, hindrer det at kvinnen danner antistoffer mot fosterets blodceller i sitt neste svangerskap med Rh-positivt foster. Hvis Rh-antistoffer opptrer i morens blod under svangerskapet, må fødselen skje på sykehus hvor barnet kan få riktig behandling, som ofte er utskifting av barnets blod med blod som ikke kan reagere med Rh-antistoffet.

4) Ved antropologiske undersøkelser. Fordelingen av blodtyper, HLA-typer og andre arvelig bestemte egenskaper i blodproteiner varierer fra det ene folk til det annet og undersøkelser av disse forhold kan derfor gi viktige opplysninger om sannsynlig slektskap mellom folkegrupper o.l.