Bror min og meg

Bror min og meg Vi måtte tidlig krøkes min bror Torger, og meg. Min bror Torger var 11 år, og jeg var 9,5 år, da min far Jens døde. Det var en vanskelig periode i -61. Pappa hadde gått sykemeldt i en periode for magesår, og skulle etter planene snart begynne å jobbe igjen. Desverre, så ble det ikke sånn. Jeg husker godt Laila Nordli Karlsen, og jeg skulle følge ei jente som het Berit Thorsen hjem, over skaugen fra Tegleverket til Moen. Vi hørte sirener, og lurte på hva dette kunne være? Det var en sykebil med fulle sirener, og det var sjelden i disse områder, langt ute på bondebygda. Bare det ikke var noen hjemme hos meg. Vi haddde bare kommet litt opp i bakken, da Laila mente at vi måtte gå utover som det het. Det var mot Tangen det. Berit fikk gå hjem alene, selv om hun var litt redd i skogen, spesiellt når hun var alene. Laila var ganske bestemt, så det var bare å følge etter. Vi gikk utover, og da vi kom til Lia kom beskjeden, jeg skulle komme hjem med en gang. Jeg begynte å ane uråd da. Da jeg kom litt lenger opp i liabakken fikk jeg se min mor gråtene, med trøst i fra vår sommernabo Leif Ricter Svensen. Alvoret var et faktum. Det var min pappa som hadde kommet på sykehus. Det var så alvorlig at han hadde besvimt i skogen når de var på en liten tur, med min yngste bror Widar, som da var 4år. Den kvelden ble Torger og jeg med på hytta til Leif så min mamma kunne være for seg selv med sin sorg. Bortsett fra Widar da han var jo hjemme hos mamma. Han var jo bare 4. Husker Leif og familien han’s gjorde allt for at Torger og jeg skulle ha det bra. Vi spilte forskjellige spill, og spiste god mat. Men beskjeden kom jo dagen etter, på morgenen. Vår pappa var død. Torger og jeg gikk hjem om morgenen, og der satt mamma, og gråt på en benk i haven. Vi prøvde å forstå hva det var, men hun sa det alikevel. Pappa er død.

Alvor

Det var nå det begynte, eller sluttet?. Barndommen, den tok ikke slutt, men den ble forandret. Min mamma Randi satt igjen som enke i en alder av 43år. Min eldste bror Edgar som var hjemme fra hvalfangst, skulle jo snart reise ut igjen. Han var jo 18,år, så han hadde bestemt seg for sjømannslivet. Han hadde god økonomi, uten å være gjerrig. Han hjalp mamma så godt han kunne, og desuten var han vår storebror, som vi kunne se opp til. Min pappa døde 19/7-61, så dette var jo midt på sommeren. Når høsten kom, reiste Edgar på sjøen igjen. Skolen begynte, med alt hva det innebar, mens mamma satt hjemme og forsøkte å få hjulene til å gå rundt. Det var harde tider. Sosialkontor, det hadde ingen hørt om, og ingen ville gå dit heller. Det var å klare seg på best mulig måte. Vi var heldige alikevel, for vi hadde en mor som var veldig flink. Det var ikke den ting hun sto fast i. ..Nå snakker vi om det som har med hjemmet å gjøre,. Mine to søstre, den eldste, Solveig var gift, og bodde i København. Den nest eldste, Bjørg var gift, og bodde i Ålesund. Edgar hadde reist på sjøen, så det ble Torger, meg, og Widar som var hjemme hos mamma. Pensjonen til mamma var knapp, så alle måtte hjelpe til så godt de kunne. Mamma var veldig nøye, så vi måtte hente granbar i skogen, for å legge framfor trappa. Det måtte se ordentlig ut hele tiden. Til og med på fyllinga våres måtte det se ordentlig ut, så den ble dekket til hele tiden med brukt bar fra trappa. Alt på den eiendommen måtte se bra ut, og være i perfekt stand til enhver tid. Dette kostet endel tid, så det var mange ganger Torger, og jeg måtte jobbe isteden for å leke med kameratene. For det måtte gjøres. De eneste mannfolka i huset nå var jo Torger, og meg. 11,5 og 10 år.

Vi kunne ikke klage på alt vi måtte gjøre. Det her var jo tross alt til alles beste, og desuten led vi aldrig noen nød. Vi hadde bestandig mat på bordet, og rene klær på kroppen. Moderne var jeg også, selv om mamma ikke hadde råd til å kjøpe moteklær til oss. Heldig vettu!, vi måtte jo se fremover, jeg var så heldig å arve klær, etter sønnen til en av bygdas mest velstående familier. Så jeg hadde mange coole jakker å sånn. Så, selv om vi ikke hadde alværdens økonomi hjemme hos oss, så var det ingen som kunne skille oss ut på klærna. Moro å tenke tilbake på. Det har altid vært dyrt å leve, så også den gangen, men da var det andre tider. Andre regler. Vi hadde mulighet til å «hente» gratis mat i fra havet, men noen skulle jo ta den opp, og hvem var vel det, om ikke Torger og jeg. Ble vi tvinga til å sette garn????…..vi var 11,5 og 10 år. Vi ble aldrig tvinget til å gjøre noen ting, vi ikke kunne, men vi ble ledet til å utføre ting vi ikke kunne. (Noe kunne jo være litt farlig, om man ikke var forsiktig.)

Det skal sies at vår mor, var dypt religøs. Hun var med i Pinsevennene, Salen Ullerøy. Det var mange av våre venner som måtte gå på møte, fordi at foreldrene var relgiøse. Torger og jeg ble aldrig tvunget til det, men vi gikk på Søndag.Skolen, som alle andre i bygda. Og moro var det,for der traff vi alle de andre ungene fra hele Ullerøy. Søndags-skolen, det var jo nesten som en barnehage i dag å regne, men vi lærte jo litt der da. Den hadde en annen funksjon også søndagskolen. På søndagen, når foreldrene ville ha litt fri fra ungene når de laget søndagsmiddag, da var det greit å sende ungene i søndagskolen. (kansje de hadde tid til litt annet også?) ikke vet jeg.

Det var midt i 60 årene, og Skjebergkilen var full av fisk. Vi måtte jo hjelpe til, bror min, og jeg. Så det ble mange turer på sjøen for å fiske. Vi måtte sette garn, lystra, etc. for det å lystre, det var lovlig den gang. Moro var det også. Tende opp i lystrelampa, og dra på sjøen for å lystre. Det var greier det. Vi var jo mannfolka i huset. Vi fantaserte mye om det emnet der. Vi syntes nok at vi var litt store. Vi gikk i 4. og 5. klasse, men ut på sjøen, for å fiske det «var vår jobb». Vi hadde bare en liten robåt som vi brukte. Så vi måtte være forsiktige. Trekke garna på morran måtte vi gjøre mange ganger før vi .gikk til skolen. Fersk fisk til middag vet du. Små som vi var slet vi med å få alt hjem om morran, stor trillebår med garn, og fangst, måtte opp alle bakkæne. Den ene måtte løfte og dytte, den andre måtte trekke i tauet. Når vi vel var hjemme, måtte vi gre garna som det het. Dvs. vi hang opp garna på en væle, for at de skulle være klare til neste sett, og for at de ikke skulle råtne. Måtte tørke uttu. Ut med fisken,og opp med garna. Alt var nå klart for å gå til skolen. Nesten, for vi hadde ikke inlagt vann så vi måtte bare bære noen bøtter med vann først. Heldigvis så var vår brønn bare to meter fra husveggen så vi slapp å bære så langt. Nå var vi snart ferdige til å gå på skolen, og salmeverset får vi ta på skolevegen. Etter at frokosten var fortert, la vi avgårde til skolen. Noen ganger på ski, og andre ganger på spark. Og noen ganger for sent. På skoleveien kunne vi snakke om ting som,..Hørte du mamma ba for oss når vi kom hjem fra sjøen i dag. Mamma lå på kne ,og ba til Gud om at det måtte gå bra med guttene hennes, når vi var alene på sjøen. Vi forsto alvoret.