Utpekte flere AP-agenter

Sovjetiske avhoppere fortalte om spioner i Arbeiderpartiet.

Rundt 30 - 40 personer er dømt for spionasje i Norge etter krigen. Mange flere ble forsøkt vervet.
- I tillegg til de straffedømte kommer mange titalls, kanskje flere, som ble søkt vervet. De fleste avviste «tilbudet» om agentvirksomhet. Noen av de forespurte sa imidlertid ja, men fulgte minimalt eller ikke opp. Enkelte som gjorde noe agentarbeid, gav beskjed til POT senere og slapp straffeforfølgelse. Noen titall av dem som ble søkt vervet fungerte også en periode som dobbeltagenter. Men for denne virksomheten finnes ikke noen eksakte tall. Dobbeltspill og meldinger fra personer om pågående forsøk på verving førte til at mange østlige etterretningsagenter ble utvist fra landet. Også for spionasjekriminalitet antar jeg at det må være mørketall. Hvor stort dette tallet er, er selvsagt umulig å fastslå, sier historiker Knut Einar Eriksen som sammen med Trond Bergh har skrevet boka «Den hemmelige krigen» om norsk overvåkningshistorie.

Avhopper utpekte AP-folk

— Jeg har aldri hørt om at det skal være noen i Arbeidepartiet som drev med spionasje, sier parlamentarisk leder og tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet Martin Kolberg til NRK.

Her er historikerne uenig med Kolberg. Flere av dem som er blitt dømt for og mistenkt for spionasje har tilhørt Arbeiderpartiet, som har en lang historie som spionmistenkt parti.

Arne Treholt er den mest kjente som hadde irregulære kontakter med KGB. Men han var ikke den eneste.

Både på 1960-, 70- og 80-tallet avslørte sovjetiske avhoppere at KGB hadde sentralt plasserte agenter og kontakter i Norge. Avsløringen av Gunvor Galtung Haaviks spionasje i 1976 og Arne Treholts i 1984 bekreftet mange av hovedpunktene i avhopperfortellingene.

I 1961 - 62 fortalte avhopperen Anatolij Golytsin at KGB hadde vervet en norsk agent som var «head of department», han skulle ha tilgang til NATO-dokumenter. POT mente det kunne dreie seg om en statsråd eller en ledende embetsmann ved SMK, UD eller FD. Avhopperen Gheorge-Vigril Tipanut, rumensk etterretningsoffiser, kunne også gi POT verdifull informasjon, sammen med Oleg Ljalin og KGBs radiooperatør Tatjana Efremova. POT behandlet opplysningene kritisk, og en del av informasjonen de ga kunne ikke bekreftes.

Avhopperen Mikhail Butkov som jobbet for KGB i Norge fram til 1991, fortalte om konfidensielle kontakter og nordmenn som hadde dekknavn i arkivet. Blant dem fantes DNA- og SV-politikere, fagforeningsledere, pressefolk og embetsmenn. Svaktheten med Butkov var at det senere viste seg at han var dobbeltagent. POT var kritisk til en god del av informasjonen han ga.

Han fortalte om en fremtredende yngre arbeiderpartipolitiker med dekknavn «Steklov». Ifølge Butkov som selv hadde gått gjennom hans sak i Moskva, var denne da i ferd med å bli inkludert i KGBs nett, enten som konfidensiell kontakt eller som agent. Han skal blantannet ha blitt brukt til å få inn Sovjet-produsert stoff i Dagbladet. POT hadde allerede hatt en samtale med ham. Han sa at han visste at han snakket med sovjetiske etterretningsoffiserer. Hans møter med KGB ble stoppet, det er ukjent om KGB, POT eller han selv stoppet samtalene.

En annen arbeiderpartipolitiker kalt «Rik», sluttet også å snakke med KGB i 1990. Det skal ha vært KGB som stoppet samtalene da han sa at han hadde meldt fra til Trond Johansen om KGB-kontakten, arbeiderpartipolitikeren som jobbet i Forsvarets etterretningsstab.

Flere andre kontaktpersoner ble nevnt av avhoppere, som «Jurij» og «Dudin», som var blitt registrert som konfidensielle agenter. Butkov sa de mest aktive agentene hadde dekknavnene «Krot» og «Ostap». De ble aldri identifisert hverken av avhoppere eller POT.

Toppolitikere og deres nærmeste var spesielt utsatt for kultivering for å fange dem i KGBs nett. Det var altså ikke bare personer på venstresiden og med avvikende utenrikspolitiske synspunkter som kom i POTs søkelys. De beste familier var ikke unntatt.

En av dem POT mistenkte var arbeiderpartimannen Gunnar Bøe, statssekretær i Finansdepartementet og senere statsråd. Han hadde hatt omfattende Sovjetkontakter i etterkrigstiden og sovjetiske dokumenter som ble fritgitt sent på 1990-tallet viste at han kunne være svært frittalende. Under dekknavnet «George» hadde han fram til 1965 en rekke konspirative møter med KGB-residenten Alexander Startsev. Han ble avlyttet, og i 1967 overveide POT å sikte ham. Men de fant ikke bevisene tilstrekkelige. I 1984 forsøkte de å få til en samtale med ham om sovjetkontaktene som ikke førte fram.

Flere ledende politikere, journalister, embetsmenn, offiserer og næringslivsledere kom i POTs søkelys. Det gjaldt særlig politikere i Det norske Arbeiderparti og tjenestemenn i UD. For overvåkningstjenesten var det vanskelig å gjøre seg opp en mening om hvor grensen gikk mellom akseptabel kontakt mot Øst og straffbare handlinger.

- Det er en rekke personer - fra forskjellige partier - hvis forhold på dette området gir grunnlag for sterkere bekymring, skrev POTs leder Gunnar Haarstad til justisministeren i 1976.

Brevet ble skrevet i forbindelse med at arbeiderpartipolitiker Gunnar Alf Larsen hadde kontakt med østlig ambassadepersonell mellom 1964 og 1976. Han hadde ifølge Haarstad hatt omfattende kontakt med identifiserte etterretningsoffiserer, men han var ikke i noen særstilling. Det var ikke grunnlag for konkret mistanke om straffbare forhold i Larsens sak, men Haarstad mente det var umulig å bedømme om Larsen og andre politikere hadde overtrådt grensen. Larsen ble derfor overvåket av POT.

Haarstad og flere andre POT-sjefer påpekte at det var et stort problem at POT ikke ble orientert om kontaktene politikerne hadde østover. Flere av politikerne mente han heller tok heller ikke nødvendige sikkerhetsregler for eksempel når det gjaldt alkoholkonsum i omgangen med østblokkrepresentanter.

POT mistenkte mange flere. Noen av overvåkningsobjektene ble etter nærmere etterforskning raskt avskrevet, mens andre saker forble uavklart eller etterforsket i årevis. For noen politikere og byråkrater fikk mistanken alvorlige yrkesmessige følger.

Overvåket AP-topper
Blant POTs meste kjente overvåkningsobjekt var familien Gerhardsen. Statsministerfamilien snakket hyppig med identifiserte KGB-offiserer. POT registrerte ved telefonkontroll og spaning på russerne at Werna og Einar Gerhardsen møtte dem ofte. Særlig var de bekymret for Werna, som ryktene sa hadde havnet i garnet til russerne. I 1955 ble de orientert om russerne de pleiet omgang med var etterretningsoffiserer. Kontakten opphørte ikke, men Einar overlot i større grad til sine rådgivere å pleie kontaktene. POT overvåket Werna i alle fall fram til 1958, da etterretningsoffiserene forlot Norge.

- Det kan selvsagt ikke utelukkes at familien Gerhardsens (...) nære forbindelser med østdiplomater var et resultat av enten press eller en vellykket sjarmoffensiv. Sovjetiske etterretningsoffiserer har senere hevdet at de hadde kompromitterende bilder fra Werna Gerhardsens sovjetreise i 1954, skriver Trond Bergh og Knut Einar Eriksen i boka «Den hemmelige krigen». De mener imidlertid det er mer sannsynlig at Werna så på kontakten som et ambisiøst og langsiktig utenrikspolitisk opplegg.

Einar Førde mistenkt
En av de vanskeligste sakene var Førde-saken. Arbeiderpartiets daværende nestformann og parlamentariske leder hadde mange møter med østblokkrepresentanter registrert av POT fra 1972 og framover. Russiske avhoppere omtalte ham som en viktig KGB-kontakt. Oleg Gordievskij sa at KGB i 1981 godkjente ham som konfidensiell kontakt, men han visste ikke om han var blitt agent.

Førde sa til POT i avhør i forbindelse med Treholtsaken at han hadde hatt en rekke møter med etterretingsoffiserer. Han hadde ikke informert POT om dette, men Trond Johansen. Flere arbeiderpartipolitikere som hadde kontakt østover valgte å ta kontakt med ham heller enn POT. Johansen formidlet ofte ikke sin informasjon videre til POT.

Førde sa at partiledelsen hadde ønsket en slik kanal. Han lovet at han for fremtiden ville holde POT orientert.

POT ble ytterligere bekymret da en samarbeidende tjeneste sa de hadde sterke indikasjoner på at Førde hadde gitt KGB fortrolig informasjon. Det ble hevdet at Førde sannsynligvis var blitt vervet. POT fant ikke opplysingene tilstrekkelige til å sikte ham. Den samarbeidende tjenesten ga seg imidlertid ikke. Den gjorde det klart at ytterligere forsvars- og utenrikspolitisk samarbeid ville bli vanskelig om Førde ikke ble fjernet fra posisjoner hvor han hadde tilgang til sensitiv informasjon. De foreslo konkrete måter å få ham fjernet på. Det er svært spesielt at en utenlandsk tjeneste involverer seg i norske forhold på denne måten, de la både strategien og ga rådene.

Antakelig informerte overvåkningssjefen statsministeren om saken. I løpet av kort tid forsvant Førde ut av politikken. I 1989 ble han kringkastingssjef.

Ifølge «Den hemmelige krigen» er det sannsynlig at Førde ble rammet av uheldige omstendigheter. Han kan være et av norsk overvåkningshistories store offer. Men forfatterne legger til at vi heller ikke vet hva den utenlandske tjenesten bygget sin vurdering av ham på.

Reiulf Steen også i søkelyset

En annen vanskelig sak var AP-politiker Reiulf Steens omfattende østkontakter fra 1962.

Etter at en KGB-avhopper midt på 1980-tallet kom med opplysninger om den norske politikerens saksmappe i KGB-hovedkvarteret, ble det opprettet overvåkningssak på Steen. Han skal ifølge mappen angivelig ha blitt kultivert siden 1969 og gitt verdifulle politiske opplysninger. For POT ble dette et problem da Steen skulle begynne som ambassadør i Chile og måtte ha høyeste klarering.

Av ulike grunner var KGB-kontakten med Steen blitt avviklet på 1980-tallet. Klareringsmyndigheten tilsidesatte fagorganenes bekymringer og avviste forslaget om sikkerhetssamtale med Stten. Hivs mistanken mot formodning holdt stikk, ville det i dette tilfellet, ble det sagt, sikkerhetsmessig tross alt være bedre at Steen ble plassert i Chile enn at han satt på Stortinget.