Einar Førde..i spion-søkelyset..

Den mangeårige NRK-sjefen, Einar Førde ble jaktet på som mulig spion gjennom flere år, fra 1981 og utover. Det samme gjaldt NTB-sjef Thor Viksveem (Bror til Stein Viksveen): Det var samtidig med avhørene av storspionen Arne Treholt at den tidligere topppolitikeren i Arbeiderpartiet og påtroppende kringkastingssjef Einar Førde kom i spion-søkelyset: En - etter forholdene - godt orientert KGB-leder, Oleg Gordievskij, hoppet av i Storbritannia i 1985 og han kunne fortelle at Einar Førde, parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, nestleder i utenrikskomiteen m.m., arbeidet for KGB. Førde skal i 1981 ha blitt akseptert som ”kofidensiell kontakt”, et videre stadium i prosessen fram til å bli en fullverdig agent, stadig i følge Gordievskij. Han kunne ellers fortelle at det var den daværende KGB-sjefen ved sovjetiske ambassade, Leonid Makarov, (KGB-sjef ved ambassaden fra 1977 til 1984) som hadde vervet Førde. En kofidensiell kontakt gav enten muntlige eller skriftlige informasjoner eller begge deler. KGB vervet sine agenter i stadier slik:

A) Innledende fase, Kontakt, B) Kontakt under bearbeidelse og studium, C) Objekt under (videre) kultivering, D) Konfidensiell kontakt, og E) Agent.

Einar Førde ble altså utpekt i stadiet D), ”Konfidensiell kontakt” eller E) ”Agent” av to KGB-avhoppere i 1985. Han ble nemlig også blinket ut som viktig samarbeidspartner for KGB av KGB-avhopperen Mikhail Butkov, som hoppet av i Oslo umiddelbart før Sovjet gikk i oppløsning. Men Førde ble angivelig ikke regelmessig betalt som agent, i følge Gordievskij. Førde, som ikke har sagt så mye i det offentlige rom om dette, fortalte i sin tid selv at han sporadisk hadde orientert utenriksminister Knut Frydenlund om de mange samtalene med sine spesielle russiske kontakter. Dette, etter samme mønster som Berge Furre antydet på en pressekonferanse; altså etter at det ble kjent at Furre hadde hatt en serie på ni møter, eller mer, med den høytstående KGB-offiseren Stanislav Tsjebotok bare siden 1980. Furre mente også at han hadde orientert avdøde Frydenlund, men det er så langt ikke funnet slike dokumenter fra Furre i utenriksdepartementets arkiver, i postmapper, postjournaler, eller i Frydenlunds etterladenskaper forøvrig. I følge Gordievskij var det på slutten av 1981 at KGB-senteret i Moskva aksepterte Førde som ”konfidiensiell kontakt”, hvor han samtidig havnet i DOR-mappen.

Ved årrskiftet 1985 – 1986 kom det en kraftig telex fra Storbritannia til statsministerens kontor i Norge. Kravet var klart nok: Dersom Einar Førde ikke ble fjernet fra alle politiske verv ville det gå ut over samarbeidet med Norge, også i NATO. Etter dette forsvant Einar Førde ut av alle politiske toppverv, for så å bli kringkastingssjef i NRK i 1987. (Han gikk av som NRK sjef for snart to år siden). Noen med mye makt tok åpenbart grep her. Det var under Einar Førde ytterste venstre fløy i norsk politikk tok sats og sikret seg toppverv i NRKs nyhetsdivisjon og på flere nivå i NRK-systemet forøvrig..

Dersom Einar Førde (Kodenavn ”Dudin) fikk så intense beskyldninger mot seg fra flere hold samtidig, for så å bli presset ut av alle politiske verv basert på rene misforståelser, burde han på linje med den sittende NTB-sjefen, Thor Viksveen (Kodenavn ”Spitze” i Stasi) , og ikke minst Berge Furre, fortelle sin historie slik at det høres og synes overfor et bredt publikum. Ikke i modus av et minste felles multiplum, men åpent og oppriktig. Slik dette trekløveret, og for så vidt også andre ”trekløver” fra samme miljø, nå disponerer sin hverdag henger spekulasjonene igjen. En voksende og nesten skremmende dokumentmengde fra øst, fra Russland, Tyskland, Polen og ikke minst Romania, skaper nødvendigvis ingen bedre situasjon for dem det gjelder. Her er det ikke min hensikt å spre unødige rykter. Jeg bare sender ut et signal om mer åpenhet rundt disse østkontaktene. Det er ingen av de nevnte som vil finne på å benekte at østkontaktene har vært der, så det holder, gjennom noen tiår.

Den politiske etterretningen ved KGBs desk/linje PR i Oslo var bygd opp gjennom en hel serie ”konfidensielle kontakter” ved inngangen til 1980-årene. I forlengelsen av det storspionene Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt, begge i utenriksdepartementet bidro med. Noen av disse konfidensielle kontaktene med fete DOR-mapper har åpenbart eksistert siden tidlig på 1960-tallet. Noen av dem det gjelder har hatt mer enn 300 møter med KGB og/eller Stasi! Ærlig talt, det må vel være flere enn lille meg som våger å stable opp noen synlige spørsmålstegn i dette perspetivet.