Ulv tvinges til husdyrdrap..

Nedfeldt bytte

Å skyte en ulv for å beskytte sau er en misforstått praksis som faktisk virker mot sin hensikt. Paradoksalt nok fører dette til at bare enda flere sau blir drept av rovdyr, og forklaringen er ganske enkel. Men gamle menneskelige forestillinger om «et øye for et øye» går foran advarsler og forsøk på forklaringer fra forskerne.

Ulven er en sky jeger. Den foretrekker storvilt som elg og hjort. For å jakte på og nedlegge disse store byttedyrene, må ulvene samarbeide i en flokk. Foreldrene i flokken lærer valpene hvordan de kan samarbeide for å nedlegge storviltet. Når vi stadig skyter ulv, får de sjelden anledning til å opparbeide en solid familieflokk som kan jakte på storvilt. De tvinges til å spise lettvinte byttedyr for å overleve, fordi de er alene eller for få til å ta opp jakten på storvilt. Desperasjonen driver dem til å spise dyr som de vanligvis har lært å unngå, nemlig husdyr. Ulven er ikke en lystmorder som dreper for underholdningens skyld. Ulven dreper for å spise. For å leve.

Dermed blir flere husdyr spist, flere ulver skytes, og den onde sirkelen fortsetter.

Ulveflokk

Ulven er et flokkdyr. Ensomme ulver forekommer meget sjelden naturlig, og bare i en kort periode av ulvens liv. Ensomme ulver er ofte et resultat av at familieflokken har blitt revet fra hverandre på grunn av menneskets inngripen. Hvis ulven får en sjanse, vil den danne en familiegruppe. En flokk som holder sammen livet ut.

Denne kunnskapen har man benyttet seg av i USA, og antallet husdyr som drepes av ulv har blitt minimalisert ganske enkelt ved å la ulven være i fred og å se til husdyra med jevne mellomrom (menneskelig tilstedeværelse). Når ulven lever i familieflokker vil de falle tilbake til artens naturlige jaktmetoder. Jaktmetoder styres av medfødte instinkter som er et resultat av artens evolusjon gjennom tusenvis av år. Ulven unngår mennesker, og husdyr som den assosierer med mennesker.

Ulver som leker

Biologen Timothy Kaminski i Mountain Livestock Cooperative forklarer at denne nye tilnærmingen kombinerer bondens ekspertise på husdyrhold med biologens ekspertise på rovdyradferd. Så nå kan man stadig se ulv som passerer tvers igjennom husdyrflokkene uten å vise tegn til å jakte, men bare er i ferd med å forflytte seg fra et sted til et annet. Men det er en hake ved opplegget. Det kan bare fungere hvis man ikke dreper en ulv hver gang man finner en død kalv eller sau. Ulven er ikke forutsigbare maskiner som bare jager og dreper alt de ser. De lever i samfunn med tilknytning til et hjemsted og utvikler adferdsmønstre som de viderefører gjennom generasjonene. Ulven har rett og slett en kultur. Når denne kulturen blir ødelagt, vil ulvens adferd bli tilfeldig og uforutsigbar – slik vi dessverre ofte ser i dagens samfunn.

En liten QUIZ:
Hvor mange av dødsfallene blant beitedyrene tror du skyldes ulven?
(Av 125 000 innrapporterte dødsfall i de mest ulverike områdene)

Svar: Mindre enn 1 %.

Til sammenligning dør titusenvis av husdyr på beite av «dårlig vær» (22,6%), sykdom (11%), fødselskomplikasjoner (9%), alderdom (5,8%), osv.

Hvorfor har det seg slik at faktoren (ulven) som forvolder minst skade får så uforholdsmessig stort fokus? Bør ikke tiltak heller settes inn hvor det virkelig kan monne, for eksempel i forbindelse med de andre dødsårsakene som gir så eventyrlig store tap?

Når man slipper tusenvis av forsvarsløse husdyr ut i naturen og overlater dem til seg selv ukesvis i strekk, må man naturligvis forvente at naturen forsyner seg av dem. Man aksepterer at sykdom, sult og dårlig vær dreper de fleste. Det vil kreve mye ulønnsomt arbeid å endre på dette. Men ulven og de andre rovdyra fremstår som et håndgripelig problem man lett kan gjøre noe med, fordi de kan skytes. Selv om de forvolder mindre skade enn alle de andre tapsårsakene.